Arbeiderpartiet må vaere konstruktivt
Arbeiderpartiet (Ap) leter etter forklaringer på det dårlige valgresultatet, og alle steiner snus. Denne uken holdt partileder Jonas Gahr Støre en tale der han stilte noen spørsmål som han mener den interne evalueringen bør besvare. Et av dem omhandlet partiets forhold til kompromisser og forlik. Spørsmålet var om partiet har inngått for mange forlik med Regjeringen, om Ap har vaert for konstruktiv og for lite kritisk. Etter talen gikk Støre langt i å si at Ap vil vaere mindre innstilt på å inngå forlik og kompromisser fremover.
SIGNALENE fra Støre gir grunn til bekymring. Arbeiderpartiet er et styringsparti, noe Støre selv har vaert opptatt av å understreke. Senest i valgkampen sa han at Arbeiderpartiet skal kjennes igjen ved at partiet stemmer for det partiet er for og tar belastningen med å vaere forlikspartner i store, viktige saker.
AT DET ER EN belastning å vaere del av et forlik, er det ingen tvil om. Det er mye lettere for et parti å stå utenfor. SV kunne bruke valgkampen til å markere at partiet ikke var en del av skatteforliket, og slik skape en kontrast til Ap, som deltok i forliket. Senterpartiet doblet oppslutningen sin ved blant annet å kjøre hardt på at partiet ikke støttet politireformen. Ap s rolle ble å delta i forlikene, men å levere kritikk mot noen deler av politikken.
I en valgkamp er det et krevende sted å vaere når det er behov for tydelig kommunikasjon overfor velgerne. Velgere som er for reformene går til partiene som omfavner hele reformen, mens velgerne som er mot går til partier som ikke deltar i kompromisser. I EN FASE DER Ap skal rendyrke sin politiske profil, kan det derfor vaere fristende å avvise de store kompromissene og forlikene. Og på kort sikt kan det godt vaere at partiet øker oppslutningen sin ved å gå til frontalangrep på alle deler av Regjeringen politikk, også på områder der partiet langt på vei er enig.
PÅ LENGRE SIKT vil det vaere en vanskelig posisjon å bevare. For det første forventer Aps velgere at partiet tar et helhetlig ansvar og prioriterer landets interesser foran politisk-taktiske interesser når det er behov for det. For det andre kan Ap plutselig befinne seg som del av en mindretallsregjering selv. Da vil partiet vaere avhengig av at opposisjonspartier inngår forlik, som forbilledlig nok skjedde sist Ap satt i regjering. Pensjonsreformen og skattereformene fra de siste 30 årene har til felles av de støttes av sterke, tverrpolitiske flertall.
Dette er en styrke ved norsk politisk tradisjon, en tradisjon Ap forhåpentligvis ser verdien av å bevare.
På kort sikt kan det godt vaere at partiet øker oppslutningen sin ved å gå til frontalangrep på alle deler av Regjeringen politikk