– Jeg vet ikke om det blir fem plater til, eller om dette er den siste

Fire år er gått siden forrige album fra black metal-bandet Satyricon. Årene er brukt på barn, turneer og konserter og utgivelse med Operakoret, samt flere runder med låtskriving og i studio.

Midt i alt dette ble frontmann Sigurd Wongraven brått syk.

Høsten 2015 fikk han påvist det han selv omtalte som «en blindpassasjer i hodet». Det viste seg å ikke vaere en svulst, men en cyste som han forteller at han lever fint med, så lenge den ikke begynner å vokse seg større.

Dette endret innspillingen av bandets niende album Deep Calleth Upon Deep.

– Jeg var mye i dårlig form, og da jeg endelig kunne sette opp farten igjen, endret jeg helt syn på hvordan platen skulle vaere. Jeg hadde mye tid til å tenke, og skjønte at det spirituelle burde få større plass, sier Wongraven.

– Ikke nødvendigvis i tekstene, men gjennom større og mer atmosfaeriske låter. De måtte ha en kraft og dimensjon over seg som rører følelseslivet på et dypere plan enn bare det å «kicke ass».

Følte på et plutselig hastverk

Utgangspunktet var at Sigurd Wongraven følte på det han kaller en sterkere «sense of urgency», et naturlig hastverk, i hele Satyricon-prosjektet.

– Det er slikt man ikke er innom før man kommer opp i en sånn situasjon selv, men plutselig tenkte jeg «faen, kanskje kan man ikke velge sluttdato selv?». Da blir det spesielt viktig å bruke tiden sin riktig, sier Sigurd Wongraven.

– Jeg vet ikke om det blir fem plater til med Satyricon, eller om dette er den siste. Det betydde alt, og derfor ville jeg sørge for å få frem det spirituelle. Åndeligheten jeg gjerne vil høre i Satyricons musikk.

Munchs angst på coveret

Om det er hans egen situasjon som også har påvirket valget av Edvard Munchs bilde «Dødskyss» fra 1899 til coveret på Deep Calleth Upon Deep, vil ikke Wongraven hverken bekrefte eller avvise direkte. Men:

– Vi er veldig stolte av coveret, og takknemlig for å få bruke et bilde som forklarer så mye om hva denne platen er. Det eksistensielle, det nakne, det mørke, et fantastisk bilde. Hva synes du?

– Det gjør litt vondt å se på?

– Nettopp, det synes jeg er en god beskrivelse. Jeg liker den litt knotete streken i bildet, som har i seg denne angsten som all god Munch har. Jeg vil ikke at dette skal handle for mye om meg som person, det skal handle om Satyricon, men dette bildet traff meg rett i hjertet. Og det er det som er kunst for meg, sier Sigurd Wongraven.

– Det er liv i black metal-merra

Satyricons niende album lanseres med en spesialkonsert for blodfans og andre inviterte på taket av KLP-bygget i Barcoderekken i Oslo i kveld. Konserten strømmes også live på nett.

Så baerer det ut på en turné Europa rundt, for interessen rundt norsk black metal og Satyricon holder seg stor der ute.

– Det var ikke så mange i norsk kulturliv som hadde lyst til at black metal skulle gå bra, men mange fra andre lag ble påvirket av sjangeren, og nå flyter den på sin evigvarende bølge. Oss, Mayhem, Darkthrone, Dimmu Borgir og mange flere. Det er liv i den gamle, norske black metal-merra, sier Sigurd Wongraven.

Har holdt på i 26 år

– For oss er det gøy å kjenne at vi oppfattes som et viktig band, og det er ikke noe man kan ta som en selvfølge etter 26 år som band. Nå har jeg altså holdt på med dette lengre enn jeg ikke har gjort det.

Hjemme har Sigurd Wongraven to gutter, en på fire og en på ett år, som begynner å forstå hva far jobber med.

– Jeg pakker ikke på dem noe, men introduserer dem for musikk. I et land der kultur ikke er et tema i valgkampen og pengene går til idrettsanlegg, vil jeg vise guttene noen andre muligheter enn sport ...

Selv har Wongraven nå snart tre tiår i den hardere rockens verden, etter at han oppdaget heavy metal som noe «larger than life» som åtteåring.