Mektig metall fra Satyricon
virker større og mer forseggjort enn på foregående album. Det åpner seg virkelig opp med hodetelefoner eller på et godt anlegg, hvor man får frem den tunge bassen og gir musikken rom til å puste. Dette er bleke, mektige lydlandskap hvor tomrommet rundt blir like viktig som tonene.
Gir det lille ekstra
Fokuset er naturlig nok på rå gitarlyd og pulserende trommer. Heftige riff blandes med melodiske fraseringer, med hint av klassisk musikk så vel som snev av åttitallets hårmetall. Det lyder sterkt, med godt rom mellom instrumentene.
Vi får sogar servert detaljarbeid fra gjestemusikere på akustiske instrumenter. Det gir det lille ekstra der det trengs, som i åpningen av «Dissonant», hvor vi får et av skivens nydeligste riff blandet med frenetisk saksofon. Kult!
Satyrs vokal er koksgrå, en god blanding av metallsjangerens typiske brøl og en mer dynamisk stemmebruk. Her trenger man altså ikke å ha hatt kakemonsteret som norsklaerer for å få med seg tekstinnholdet, som i kjent stil dreier seg rundt eventyraktige scener, mollstemte metaforer og alternativ teologi.
Albumtittelen er et bibelsitat, og de såre, episke sekvensene som beskrives maner sammen med den åpne produksjonen frem en følelse av noe større, mer åndelig i musikken.
Nye høyder
Tittelkuttet gir oss rytmiske gitarsekvenser som glir pent inn i hverandre, mens eminente Frost trommer frem et bombastisk bakteppe av blastbeats. Operatisk koring og strykere smyger seg inn i miksen, og trekker låten opp til nye høyder.
Det er mesterlig utført, og unngår å ofre råheten i uttrykket til svulstighet. Den dynamiske duoen er med andre ord ikke redde for å prøve ut nye ting, uten å tre vekk fra svartmetallens alter, og uten å miste sine saertrekk.
Satyricon har nok en gang klart å komme opp med velfungerende nye ideer, uten å fremmedgjøre lytteren. Forhåpentligvis kan de fortsette å gjøre dette i mange år fremover. Norsk spenningslitteratur har mye å takke Tom Egeland for. En sjanger som her på berget virker å ha en inngrodd aversjon mot den eksistensielle dimensjon ved tilvaerelsen, får seg bokstavelig talt et løft når Egelands albino antihelt, arkeologen Bjørn Beltø, seiler ut på nye eventyr.
Fellesnevneren for de kosmopolitisk anlagte historiene, er en kritisk gjennomgang av det fundamentet de store verdensreligionene hviler på. Ateisten Beltø har en misjon, kan man kanskje paradoksalt si, og det er å påvise at det er nedarvede, seiglivede myter og ikke etterprøvbare historiske realiteter som styrer religiøst disponerte sinn.
Det gjør han ikke ustraffet, og et fast innslag er derfor at han får tradisjonens fundamentalistiske museumsvoktere på nakken – saerlig katolske munkeordener og obskure sekter av ymse slag innenfor kristenheten, er tungt representert i dette galleriet av skruppelløse mørkemenn.
De dødes bok
Årets bok er ikke noe unntak i så henseende. Til punkt og prikke følger den en nøye opptrukket mal som selv om den er velfungerende i mindre partier, illustrerer det grunnleggende problemet med Egelands spenningsprosa. Det blir rett og slett ikke spennende nok.
Om den underliggende tematikken er aldri så berikende og bevissthetsutvidende, er handlingen som knytter sammen de omfattende kunnskapsmassene av naturvitenskapelig, filosofisk og teologisk art, en heller tynn suppe.
Det fremkommer nesten parodisk tydelig i første del der Bjørn Beltø har tatt en timeout