Dødens mysterium får ikke tilstrekkelig drahjelp av omgivelsene
i dypet av Telemark etter å ha fått i oppdrag av det han har skjellig grunn til å tro er en respektabel amerikansk stiftelse om å oppspore De dødes bok – et flere tusen år gammelt babylonsk/egyptisk verk som skal gi uvurderlig viten om dødsprosessene og hva som møter oss på den andre siden.
Den kronisk nervøse Beltø sitrer av angst for inntrengere, en angst som til slutt får ham til å flykte ned i jordkjelleren under hytta. Men forsterket av at kapitlene er så lynkorte at de tidvis kunne ha fått plass i en tegneserieboble, blir det åpenbart for leseren at Egelands hovedanliggende, så vel typografisk som innholdsmessig, er å utsette kjensgjerningen om at noen som lusker rundt ute i skogen ikke vil ham vel. Ja, denne forhalingstaktikken er faktisk bokens konstituerende prinsipp.
Avsløringer forberedes både lenge og vel, avsløringer trekkes ut i det vide og det brede, og når de så endelig kommer, har i grunnen det meste av luften gått ut av ballongen.
Sjelevandring
En annen måte å si dette på er at ubalansen mellom tankestoffet og innpakningen av det ganske enkelt blir for stor. Lettbent guttebok støter an mot doktorgrad-nivået.
Konsentrerer vi oss om det sistnevnte, byr Lasaruseffekten imidlertid på mange fruktbare kilder til refleksjon. Et lite utvalg: Hva er sjelen og hvordan skal den forstås? Som en immateriell størrelse eller som elektromagnetisk stråling, et cerebralt kraftfelt det er mulig å påvise i laboratoriet? Og apropos og i forlengelse av tittelen: Finnes det et lasarusgen definert som hukommelse om tidligere liv som igjen åpner for sjelevandringens svimlende perspektiver? Er aldringen irreversibel, eller er også den i forskernes støpeskje?
Tom Egeland spør mer enn ti vise kan svare, og den ustoppelige stimuleringen av de små grå oppveier et godt stykke på vei manglene han har som ren og skjaer romanforfatter.