Godt manus, dørgende kjedelig teater
Hemmelige møter under Osloprosessen er blitt et drivende teatermanus. Men det holdt ikke på scenen.
Oslo er blitt en formidabel suksess på Broadway. Teaterstykket fikk Tony for beste scenetekst, hadde premiere på Londons National Theatre i helgen og skal videre til West End i oktober.
Teksten er langt fra et publikumsfrieri. Oslo tar for seg forhandlingene frem mot avtalen mellom Palestina og Israel, der partene for første gang anerkjente hverandres eksistens.
Nå vet vi at dette bare var et mellomspill, og at historien skulle bli hard mot Osloavtalen. Likevel er teksten langt fra datert.
Oslo viser at fred må villes, og at det utroligste kan skje der det er fortrolighet og evne til å gå utenfor protokoll. Dessverre er forestillingen ødelagt av en masete spillestil, et statisk scenebilde og en fryktelig kjedelig regi.
Osloavtalen som komedie
I midten av dramaet står det norske ekteparet Mona Juul og Terje Rød-Larsen. Rundt dem er stadig høyerestående diplomater fra begge sider. Hver en ny person som kommer inn i forhandlingsrommet, representerer en trussel mot fortroligheten.
I gangene lusker også Jan Egeland, davaerende statssekretaer i UD, og (ifølge stykket) Mona Juuls ekskjaereste. Her er han utstyrt med Palestinakonfliktens styggeste hentesveis, rødmussede kinn og et barnslig temperament.
Oslo er med andre ord iscenesatt som en folkekomedie. Eksplosive forhandlere, nervøse professorer og en utenriksminister Johan Jørgen Holst som ikke gjør annet enn å skrike over cocktailglassene.
Nordmennene snakker med tysk engelskaksent, mens de israelske karakterene skarrer så mye på r-ene at det er vanskelig å forstå hva de sier.
På den statiske titteskapsscenografien vises det videobilder, som for å linke dramatikken til virkeligheten. Det er den fjerneste grafikken jeg har sett på lenge. Ett bilde av Fornebu anno 1993, ser ut som et pressebilde fra det nyoppussede Gardermoen. Nyhetsbildene er blasse og vanskelige å få med seg. Selv det siste, avgjørende håndtrykket i president Clintons rosehage, er borte på et blunk.
Står ikke til troende
Enda verre er den slappe portretteringen av Mona Juul. I J.T Rogers stykke er hun publikums representant i forhandlingene. Hun forteller oss hvem som er hvem, hva som har skjedd og kaster inn en-og-annen sarkastisk kommentar à la: «Norge tar nepotisme til et nytt nivå. Vi er et veldig lite land».
Men i Broadway/West Endversjonen virker Mona Juul (Lydia Leonard) redd for sitt publikum. Hun flakker med blikket mot salen, og går videre før setningen er ferdig. Ellers i stykket er hun instruert til å sitte passivt på en plysjbenk eller gå frem og tilbake mot mannen sin.
Likevel skal vi tro på at det er hennes fingerspissfølelse som får forhandlingene fremover. Det hjelper ikke at kjemien mellom Juul og Røed-Larsen er totalt fravaerende på scenen. Kanskje var det mer intenst på Broadway. Oppsetningene skal vaere identiske, men londonversjonen er faktisk et helt kvarter lenger.
Brennbar konflikt
J.T Rogers klarer kunststykket å lage et nøytralt teaterstykke om Israel og Palestina. For her er det ikke sympatien for partene som driver stykket fremover. Det er maktspillet. Ønsket om å vaere han som skaper freden, helst uten risiko for egen karrière.
Men likevel, selv i de dunkleste korridorer er det menneskelige historier. Palestineren i eksil i Tunisia, som ikke har sett faren på mange år. Eller for den saks skyld, diplomatene som blir snytt for aeren når avtalen er et faktum.
I januar 2019 setter Det Norske Teatret opp Oslo. Da håper jeg korridorene blir mørkere, maktspillet mer intenst og at det tas et teatralt grep om stoffet. I broadwayregissør Bartlett Shers regi er en brennbar konflikt blitt traurig teater.