Matias Faldbakken (43)
skjelettet av dødsannonsene i en avis ved å klippe ut selve annonsene.
Museal forankring
Jeg ser videre: slitte stoler, en benk, et serverkabinett (uten harddisker), en skoletavle, metallrør, en kopimaskin, paller, forskjellige typer oppheng i jernstenger. Alt sammen ville, i en annen sammenheng, vaert kassable gjenstander, tenker jeg – bortgjemt på et lager – og erstattet av noe «nytt og bedre».
Stirrer vi på verkene isolert, gir de ikke nødvendigvis så mye mening, men helheten kan betraktes som en utforskning av den ambivalente glipen mellom det som skjer foran og bak kulissene. For å holde fast ved tingene, forankre dem tilstrekkelig i kunstrommet, støpes de halvveis inn i gips, eller påklistres motiver som gir en viss museal tyngde.
Det digitale blir analogt
Inn i dramaet dras den digitale skjermen som mange av oss glaner så mye på. Overalt på utstillingen ser vi de velkjente skjermvinduene som legger seg oppå hverandre når vi surfer, som popup reklame løpt løpsk, eller kanskje som en feilmelding når browseren har hengt seg opp.
I denne utstillingen er imidlertid disse «vinduene» høyst analogt papir klistret på kunstgjenstandene. Det vi er vant til å klikke vekk eller flytte rundt på skjermområdet, holdes fast og kombineres med «rekvisittlageret» og fordyper utstillingens ambivalens ytterligere. Ved å vise frem det som vanligvis ryddes unna eller skjules – og holde fast ved det vi er vant til å klikke vekk i en fei – tvinger han oss til å se det forbigående, uinteressante eller verdiløse innenfor rammen av kunst, altså det verdifulle.
Dermed lokaliserer han et sted Norsk forfatter og billedkunstner.
Utdannet på Vestlandets Kunstakademi i Bergen (1994–98) og Staatliche Hochschule für Bildende Künste i Frankfurt am Main i Tyskland (1996–97).
Kjent for å utforske grenseområdene mellom kunst og litteratur. Saerlig kjent for de to første bindene i Skandinavisk Misantropi I-III, The Cocka Hola Company (Cappelen, 2001) og Macht und Rebel (Cappelen, 2002).
Har stilt utmange steder i Norge og utenlandet. Hadde blant annet hatt en stor separatutstilling, Shocked into Abstraction (2009), på Museet for samtidskunst (Nasjonalmuseet). Beveger seg ofte mellom formale studier og tanker om opprør og motstand. Sammen med blant annet Gardar Eide Einarsson og Marius Engh regnes han blant de såkalt nykonseptuelle kunstnerne her i landet. å se fra som griper inn i hvordan tingene, og vårt blikk på dem, vanligvis er organisert.
Kammerspill på restaurant
Han er på jakt etter bruddflater i romanen The Hills også – en av de morsomste bøkene jeg har lest på lenge – men her er scenen en restaurant, ikke kunsten. The Hills, som stedet heter, bringer tankene til romaner som Thomas Manns Trollfjellet, hvor persongalleriet – plassert på et kurbad i alpene – er et Europa i miniatyr som inviterer til analyse av historie og samtid.
The Hills er også et slikt kammerdrama, men tradisjonene er nå mer for rekvisitter å regne. Hovedpersonen, en kelner, kjenner byrden i å fremføre ritualer og administrere rekvisitter når rammebetingelsene for skuespillet ikke lenger er til stede. Til og med restaurantens navn er usikkert på seg selv. Navnet på restauranten gjentas altså, det står skrevet to ganger over hverandre, The HillsThe Hills, en slags stamming kanskje.
Samtidens formløshet
Romanen tar for seg hvordan samtidens formløshet bryter inn i restaurantens konservative verden. Vi lever alle – som menneskene på The Hills – i restene av fortiden, i dens rekvisittlager, så å si, og har ikke funnet noe nytt drama å samle oss om.
Til forskjell fra utstillingen, hvor grensen mellom kunstens definerte rom og det som befinner seg bak kulissen utfordres, handler The Hills om en scene hvor det ikke lenger finnes noe slikt skille. Slik sett er roman og utstilling omvendte speilbilder av hverandre.
Faldbakken lykkes i hvert fall, i begge tilfeller, med å så tvil om tingenes orden – og finner et nytt sted å tenke kunsten og dens utside fra.Kjetil Røed