Med og som
Vi har nevnt det noen ganger, men igjen: Det hender ikke så sjelden at skribenter glemmer at ‘som’ har en egen evne til å vise tilbake på naermeste substantiv. Og vi tar med at preposisjonen ‘med’ også inviterer til risikosport og språklige uhell: Den kan finne på å fungere på nesten samme måte som relativpronomenet ‘som’. Slikt kan det bli mye moro av, og i dag nekter vi oss ingen ting.
Det er luft og høy himmel over denne boligannonsen i Sandefjords Blad 6. september: «Leiligheten inneholder: Gang, kjøkken, bad/vaskerom, stue/ spisestue med utgang til vestvendt balkong med motorisert markise og 2 soverom.» Balkong med to soverom virker fristende, selv om det kanskje ikke ville stå høyt på ønskelisten i Florida i orkansesongen, eller i Norge nå etter høstjevndøgn.
Så var det et leserinnlegg i Aftenposten 24. august, med opplysninger om at grensepolitiet vårt forsvarer fedrelandet med barske metoder: «Svenske nazister ble stanset på grensen med kniv- og slagvåpen.»
Noen av leserne vil huske at det var ti dagers valgkamp i Norge i begynnelsen av denne måneden. Fredag 8. september skrev en politiker om alternativene: « … disse partiene går til valg på (…) et agg mot private aktører som leverer omsorgstjenester til familiene våre som ikke ligner sidestykke.» Kritiske synspunkter på forholdene i naermeste familie er det mye av både i samtids- og verdenslitteraturen, og når det er familier som hverken ligner grisen eller sidestykker, kan det lett bli for mye.
Ikke er det slik at massive gjenstander eller terrengformasjoner holder seg i ro, de heller. Bydelsavisen for Nordstrand i Oslo hadde i august-utgaven en artikkel om en bro som ble borte: «På bildet kan man se fire brokar og et støpt fundament som kan ha vaert brukt til stuping ute på skjaeret. Da vi tok bildet var de to sportsfiskerne ute på skjaeret som måtte vasse i land.»