Vi trenger faerre tellekanter, ikke flere

Frank Aarebrot har vaert verdsatt svaert høyt av hele det akademiske Norge.

Svein Sjøberg mener i Aftenposten 19. september at nylig avdøde Frank Aarebrot ikke ble tilstrekkelig verdsatt i akademia. Han baserer dette på at Aarebrots formidlingsaktivitet ikke «premieres» i universitetenes tellekantsystem.

Dette er en for enkel analyse. Frank Aarebrot har vaert verdsatt svaert høyt av hele det akademiske Norge; av institusjonsledere så vel som kolleger og studenter. Slik sett er det verdt å minne om at ikke alt som kan telles teller, og ikke alt som teller kan telles.

Formidlingsglede

Forslaget om økonomisk incentivering av formidlingsaktivitet dukker opp med jevne mellomrom. På Universitetet i Oslo har vi debattert dette, men kommet til at vi ikke kan incentivbelegge alt vi gjør. På breddeuniversitetene finnes mange fagmiljøer og ulike prosjekter. Noen folk og noen prosjekter egner seg bedre til formidling enn andre, og noen faser i en forskerkarrière er ikke like lette å kombinere med høy formidlingsaktivitet. Vi trenger en god miks av aktiviteter. Jeg ønsker ikke å incentivbelegge forskernes hverdag mer enn den allerede er. Vi trenger faerre tellekanter, ikke flere.

Helt uavhengig av tellekanter har universitetene og universitetets ansatte en forpliktelse til å bidra til en åpen og opplyst offentlig samtale. Og det er faktisk slik at svaert mange gjør det med iver og glede. I perioder har jeg selv brukt mye av min tid til formidling av kunnskap til samfunnet rundt. Jeg har hatt personlig glede av dette, og jeg har alltid følt at formidling av kunnskap er blitt høyt verdsatt.

Må heies frem

Sjøberg peker på et dilemma i sitt innlegg. Men kanskje handler det vel så mye om hvilken kultur man har for formidling i det enkelte fagmiljø, mer enn om tellekanter. Vi som er ledere i akademia, må heie frem våre gode formidlere og inspirere unge forskere og studenter som ønsker å delta i den offentlige debatten. Og ikke minst gi dem et trygt og godt arbeidsmiljø hvor dette premieres i stedet for å problematiseres.

Jeg tror Frank Aarebrots formidlingsiver, formidlingsevne og tilstedevaerelse i det offentlige ordskifte vil vaere til inspirasjon for studenter og unge forskere i mange år fremover.

Tellekanter eller ikke. Innvandrere skal ha en likeverdig helseog omsorgstjeneste som resten av Norges innbyggere. Det understreker i alle fall i Nasjonal strategi for innvandrerhelse for 2013-2017, som snart blir evaluert. Men hvordan er egentlig helsetilbudet til innvandrere?

Det er et aktuelt spørsmål, og vi skulle gjerne gitt et godt svar – men det har vi ikke. Det er nesten umulig å få tilgang til data på dette. Hvordan kan det ha seg?

I Norge har vi gode helsedata som gir innsikt, og hjelper oss med å forebygge og behandle sykdom raskere og bedre. Men noen får ikke glede av denne kunnskapen.

Utilgjengelige data

Det finnes lite tilgjengelig statistikk og helsedata som er relevant for innvandrere. Dermed vet vi lite om sykdomsrisiko hos ulike grupper av innvandrere – og om hvordan denne risikoen utvikler seg med økt botid i Norge. Vi kan heller ikke følge med på i hvilken grad innvandrere bruker helsetjenester eller ulike tilbud.

Problemet er unødvendig strenge lover og regler, noe som sannsynligvis har en historisk, mer enn en annen, veloverveid begrunnelse. For det er mulig å gi helseforskere enklere og rimeligere tilgang til data, samtidig som informasjonen er relevant