Kronikken

Er du innvandrer i Norge, får du ikke nytte av like presis informasjon som de som er norskfødte. Problemet er unødvendig strenge lover og regler, skriver kronikk-forfatterne. med et bredt smil i ansiktet, stiller et par spørsmål om livet ditt, kanskje inviterer de deg på besøk, dersom du er heldig. Og der slutter det.

Etter dette er det din tur til å prøve å vinne tilliten og vennskapet deres.

Det var vanskelig og naermest utenkelig for meg. Jeg kunne ikke snakke norsk, og jeg var ofte redd for å snakke engelsk når jeg var med nordmenn. Det gikk så langt at jeg ble deprimert og ikke hadde lyst til å stå opp. Jeg ville ikke møte alle på skolen og føle at jeg ikke hørte hjemme der, til tross for at folk smilte til meg, hilste på meg og hjalp meg om jeg ba om hjelp.

Språket var nøkkelen

Jeg ble vant til å føle meg utenfor. Å si bare noen få setninger i løpet av en skoledag. Å sitte alene og gjøre lekser. Akseptere at jeg ikke ble akseptert med mindre jeg blir norsk nok.

Likevel må jeg si at jeg er heldig. Jeg ser norsk ut. Jeg har blondt hår, grønne øyne, takler lave temperaturer og språkferdighetene mine har utviklet seg raskt.

Jeg har ingen problem med å innrømme at jeg ikke er norsk når jeg snakker med nye mennesker. Men jeg frykter hele tiden at hver feil jeg gjør angående norsk språk, blir ansett som mangel på innsats fra min side.

Det å laere seg norsk er nøkkelen som åpner døren inn til det norske samfunnet. Jeg har senere fått masse venner, blitt kjent med flotte mennesker, opplevd mye bra. Jeg elsker mitt andre hjem. Men jeg glemmer aldri hvor problemfylt der var å komme seg dit jeg er nå og hvor ofte jeg hadde lyst til å gi opp.