Maskemannen

Med forkledninger og skjult kamera har han avslørt menneskehandel, rituelle barnedrap og korrupsjon i hjemlandet Ghana. Avsløres identiteten hans, er det over.

Den gamle mannen sitter på bakken utenfor en jordhytte i Nord-Ghana. Han er landsbyens medisinmann. – Jeg har behandlet tre barn fra området her, smiler han stolt.

Det han kaller «behandling», er regelrette drap. Drap på små barn som ifølge overtro bringer ulykke over sine familier. De er såkalte «spirit children». Mange av dem er funksjonshemmede, men foreldrene tror de er besatt av demoner.

– Den siste var en jente på 12 år, fra huset der borte. Han peker. – Vi sa til henne at

det var malariamedisin. Medisinmannen ler så han rister mens kamera går.

Undercoverjournalisten Anas Aremeyaw Anas jobbet i månedsvis for å få foreviget tilståelsen.

I snart 20 år har mannen som blir kalt «journalistikkens James Bond», brukt uortodokse metoder for å avsløre kriminalitet og maktmisbruk. Masken er blitt hans varemerke, et symbol for kampen for demokratiet. I hjemlandet Ghana har folk laget sine egne kopier. Men først og fremst er masken en nødvendighet.

Tidligere president Barack Obama har omtalt den prisbelønnede Anas som «en modig journalist som risikerer livet for å fortelle sannheten». Det er ingen overdrivelse. Anas’ avsløringer har satt ham i livsfare. Han forflytter seg stadig. Bare hans aller naermeste kjenner identiteten hans.

Men at han er modig, vil han ikke vaere med på:

– Motet mitt kommer fra samfunnet jeg lever i. Det er behovet i samfunnet som leder mine handlinger. Det er folket som har pekt ut historiene for meg.

Håndtrykket er overraskende slapt, nesten livløst. Stemmen er lav og forsvinner ytterligere i de tette perletrådene som henger fra bøttehatten og dekker til hele ansiktet. Ute på gaten i Oslo har folk stoppet opp. Solen glitrer i de fargerike perlene. Hvem er denne lange, mystiske mannen i oransje kjortel? Han er kjent for sine foredrag, men gir sjelden intervjuer. Der han poserer foran A-magasinets fotograf, ser han mest ut som en performance-artist. Anonymiteten er blitt et trekkplaster.

Året er 2013. Anas har lenge hatt de rituelle drapene som utføres i landsbyer i Nord-Ghana under lupen. Der utgjør et funksjonshemmet barn en enorm byrde for en familie. Barnet kan ikke hjelpe til med å skaffe mat, og det kan heller ikke moren. Hun må ta vare på barnet.

I desperate, fattige familier får overtroen grobunn. Medisinmenn blander dødelige gifter til barna og lover familien at lykken snur – mot betaling. I beste fall et par høns.

De siste ukene har Anas bodd i et jordhus i med sin handikappede «sønn». Han og teamet hans har skreddersydd en felle for medisinmannen, som har gått med på å behandle «sønnen». Barnet blir byttet ut med en naturtro dukke, som kommer fra et firma som lager spesialeffekter for filmbransjen. Anas vil ikke sette et levende barn i fare. Bak veggene i jordhuset sitter politiet og overvåker møtet via skjulte videokameraer.

– Jeg har redefinert journalistyrket til tre prinsipper, forklarer Anas Aremeyaw Anas:

Naming, shaming and jailing. Å navngi, gjøre skam på og fengsle lovbryterne.

Han fikler med perlene, sørger for at de dekker der de må. Han snur seg til høyre og venstre mens han går. Avsløringene har gitt ham mange fiender. Frykten for eget liv sitter som en refleks i nakkevirvlene.

Han har satt seg ved det innerste bordet i den mørke, tomme Oslo-kafeen, som nettopp har åpnet denne formiddagen. Ønsker hverken kaffe, te eller vann.

Som barn, oppvokst i den fattige nomadelandsbyen Bimbila nord i Ghana, var Anas en stille gutt. Han satt ofte og observerte omgivelsene. Og han var, ifølge foreldrene, svaert nysgjerrig. Da han som 18-åring begynte å studere journalistikk i hovedstaden Accra, slo det ham hvor liten makt pressen i praksis hadde i et ungt demokrati som Ghana. Til tross for modige journalister, fremragende etterforskning og omveltende avsløringer var effekten minimal. Det ga ingen resultater. Maktmisbruket fortsatte, de ansvarlige fikk gå fri.

– Det var da jeg gikk bort fra tradisjonell journalistikk, forklarer han.

– Jeg ville gjøre noe annerledes. Jeg er ikke politi, så det eneste fornuftige jeg kan gjøre, er å samarbeide med dem, få de kriminelle arrestert og vitne mot dem i en rettssal.

Derfor stoppet ikke dokumentaren Spirit Child med avsløringen av medisinmannens ritualer. Idet han begynner å blande det dødelige brygget, stormer politiet frem og pågriper medisinmannen og hans to assistenter. De giftige ingrediensene blir beslaglagt. Mennene blir siktet for drapsforsøk. Senere på kvelden blir flere bakmenn arrestert og fengslet. Alt dokumenteres med Anas’ kamera.

I 2015 kom dokumentaren Ghana in the eyes of God, som avslørte omfattende korrupsjon i domstolsapparatet. Den tre timer lange filmen dokumenterer at flere enn 30 dommere, deriblant 12 høyesterettsdommere, tar imot bestikkelser, blant annet sex, mot å gi straffelette. Opptakene viser