Et stjålet liv
Sarah Cecilie (47) har brukt tre tiår på å finne ut hvem hun egentlig er.
Det ligger en pakke utenfor døren til Sarah Cecilie Finkelstein Waters. Hun bøyer seg ned og tar den opp. – Så rart at den kom akkurat i dag, når dere er her! sier hun. Pakken skal fortelle Sarah Cecilie hvem hun er.
Ettermiddagen er varm og stille på Long Island utenfor New York. Sarah har hentet sin yngste sønn Daniel (7) på skolen. Snart fylles huset av kamerater som leker og skråler.
Den lille, grå pakken blir liggende i en stol. Svaret på DNA-testen hun har tatt, må vente litt mens hverdagslivet krever sitt.
– Jeg tok en test i fjor sommer også. Og mamma tok en. Det er en lettelse, på en måte, å få det svart på hvitt hvor du hører til, sier hun, smiler og legger hånden på hjertet.
Sarah Cecilie var bare 13 år da hun skjønte at identiteten hennes var en løgn. Hun jobber fortsatt med å finne sannheten.
EN AVBRUTT BARNDOM. Marerittet begynte i Oslo en påskedag i 1974, da Sarah Cecilie var fire år gammel. Mens moren forberedte en fiskemiddag, tok faren med datteren ut. Faren og moren hadde skilt lag året før, men hadde et tilsynelatende godt forhold. Moren var opptatt av at datteren skulle ha mye tid sammen med faren, som hadde bosatt seg i Danmark. Denne ettermiddagen sa han at de skulle en tur i Frognerparken og at de ville vaere tilbake i totiden.
Timene gikk, uten at de to kom hjem igjen. Han hadde
ikke tatt den vesle jenta med til parken. Han hadde tatt henne med til flyplassen.
Nå var de på vei til USA, til et nytt liv i New York.
For Sarah Cecilie skulle det bli begynnelsen på en turbulent barndom, stadig på flukt, ofte i skjul hos fremmede. For moren Tone ble det starten på det som er alle foreldres mareritt – å vaere et maktesløst vitne til at ens eget barn forsvinner.
Det skulle gå lang tid før mor og datter fant hverandre igjen, før Tone en dag ut av det blå, mange år senere, fikk en telefon fra USA.
Men først skulle Sarah Cecilie selv finne ut at hun var bortført, da beviset en dag plutselig sto på frokostbordet.
ET SAVNET BARN. Hun var 13 år og satt og spiste da hun oppdaget et foto av seg selv på en melkekartong. Og skjønte at livet hennes var en løgn.
«Har du sett dette savnede barnet?» sto det under bildet. Hun reagerte raskt og besluttsomt.
– Jeg skyndte meg opp på toalettet, tømte melken i do, rev bildet av kartongen og puttet det i lommen, forteller hun.
Hun fryktet at faren skulle se fotografiet. Etter at de dro fra Norge, hadde de levd et omflakkende liv som ultraortodokse jøder. De var på evig flukt, fra Sarah Cecilies mor, fra politi og myndigheter.
Derfor flyttet de fra sted til sted, til stadig nye ortodokse jødiske samfunn i forskjellige delstater i USA. Sarah Cecilie måtte stadig tilpasse seg nye omgivelser. I perioder
brukte hun falskt navn eller var utkledd som gutt. Det konstante i tilvaerelsen og identiteten til den unge jenta var de strenge religiøse levereglene. Sarah Cecilie var hengiven og lojal til kulturen hun vokste opp i.
– Jeg var opptatt av å vaere en flink jødisk jente, og var livredd for å gjøre noe feil. Etter hvert skjønte jeg at noe var galt, men jeg var stolt. Jeg var fortsatt hjernevasket.
EN SPIRE AV TVIL. Etter hvert begynte imidlertid bildet på melkekartongen å gnage i bevisstheten. Det hadde sådd en spire av tvil, og ville ikke gi henne fred. Var hun virkelig et savnet barn? Hvem savnet henne?
Og hvem var hun i så fall?
Fra denne hendelsen begynte det som skulle bli et livslangt prosjekt for Sarah Cecilie – jakten på en identitet. Det er en prosess som har vaert naer ved å ta livet av henne, men som hun likevel ikke kan slippe. Det er en vei ut av en utrolig historie. Eller kanskje er det en vei inn. En måte å ta sin egen fortelling tilbake på.
Finkelstein har lenge engasjert seg i andre med lignende skjebner, barn som er bortført av sine egne foreldre. Gjennom sine egne opplevelser har hun forsøkt å hjelpe andre. Nå jobber hun med sin selvbiografi.
– Å vaere åpen om det som har skjedd med meg, har reddet livet mitt, sier hun.
– Og jeg tror det kan redde andres.
HUNDREVIS AV BARN BORTFØRT. Hvert år er det mange norske barn og foreldre som opplever å bli revet fra hverandre på grunn av internasjonale kidnappinger.
I årene mellom 2005 og 2016 ble 601 barn bortført fra Norge, ifølge tall fra Regjeringen. I tillegg ble 282 barn tatt fra andre land til Norge.
Sarah Cecilie har i mange år jobbet for å hjelpe mennesker som har opplevd lignende historier. Hun driver en liten organisasjon for bortførte barn og har jobbet aktivt for å sette søkelys på problemstillingen.
Selv om hver sak er unik, finnes det fellestrekk, sier hun. – Hvis det er en rød tråd i disse historiene, så er det kanskje skuffelse, sier Sarah Cecilie.
– Ofte forstår ikke foreldrene hvorfor barna ikke bare kan ta opp tråden der de slapp flere år tidligere. Det er utrolig viktig at foreldrene, når de får tilbake barna, aksepterer den de er nå.
Det betyr at foreldrene må akseptere at de får tilbake et barn som kan vaere helt annerledes enn det som forsvant, med et annet språk, kultur og tilknytning.
Den britiske organisasjonen Action Against Abduction har laget en dokumentarfilm om saken til Sarah Cecilie, der også faren gir sin versjon av historien. Da den hadde première i 2015, ble den introdusert av Theresa May, som da var britisk innenriksminister.
DEN LANGE VENTETIDEN. Mens Sarah Cecilie gikk rundt med bildet fra melkekartongen i lommen i USA, satt Tone hjemme på Grünerløkka i Oslo og ventet. Hun hadde fått fotoet plassert på kartongen gjennom en amerikansk organisasjon for kidnappede barn – halvveis i håp, halvveis i fortvilelse.
Tone hadde forsøkt alt for å finne datteren, men årene gikk, og hun kom ikke tilbake.
– Jeg synes det var fantastisk å bli mor. Det største som har hendt meg. Etter at hun forsvant, ble jeg en annen person. Jeg sluttet å høre på musikk, selv om jeg alltid har vaert glad i det. Når en blir fratatt et barn som blir borte og borte og borte, da skjer det noe med deg, forteller Tone.
Bildet på melkekartongen var det siste i en lang rekke forsøk på å få datteren hjem. Det skulle gå lang tid før
Tone fikk vite at Sarah hadde sett meldingen hun hadde sendt ut på tusenvis av amerikanske melkekartonger – at datteren hadde revet den ut og puttet den i lommen.
Og ennå skulle det gå mange år før mor og datter møttes igjen.
BORTFØRT FOR ANNEN GANG. Etter at Sarah Cecilie forsvant i 1974, prøvde Tone alt. Hun kontaktet myndighetene og ga seg ikke før de fikk sporet opp datteren. Hun troppet endatil opp i lobbyen på Utenriksdepartementet, og forlangte å få et møte med davaerende utenriksminister Knut Frydenlund. Til slutt nådde hun frem.
– Dette er blant våre aller vanskeligste saker, sa Frydenlund til den fortvilte moren. Men han lovet å hjelpe.
Da Tone endelig, med støtte fra UD, sporet opp Sarah Cecilie og faren i Brooklyn i 1976, hjalp ambassaden henne med å gå til sak. Den amerikanske retten tilkjente henne full omsorg. Men da hun kom for å hente den vesle datteren og ta henne med hjem, var kjellerleiligheten de bodde i, tom. Bare en appelsinkasse sto igjen. Faren og Sarah hadde rømt nok en gang.
Heller ikke da ga Tone opp. Hun fikk en midlertidig jobb ved det norske konsulatet. Om ettermiddagene og kveldene trålte hun byen på jakt etter den vesle piken. Hun banket på dører, oppsøkte synagoger og skoler. Men ingen i det ortodokse miljøet kunne hjelpe henne.
Om natten kom sinnet og frustrasjonen frem. Hun hadde en tilbakevendende drøm om at hun hadde lange klør. Etter et halvt år reiste hun hjem til Norge alene. Frustrasjonen vendte seg innover.
– Jeg følte en stor sorg over det som hadde skjedd. Samtidig var det et slags stigma knyttet til det, sier Tone i dag.
– Når folk fant ut hva som hadde skjedd, reagerte noen
med skepsis og avstand. Det gjorde det ekstra vanskelig.
EN UVENTET TELEFON. Da Sarah Cecilie endelig tok kontakt, var det nesten 14 år siden hun hadde forlatt leiligheten på Kjelsås med faren. Hun var nå 17.
Det var januar 1988. Tone hadde en kollega på besøk i leiligheten på Grünerløkka. De satt og planla et arrangement på jobben da telefonen plutselig ringte.
– Hallo, det er din datter, sa stemmen i den andre enden.
Tone dro telefonen inn på soverommet, og forsøkte å hindre ansiktet sitt i å røpe det voldsomme sjokket. Hun klemte døren så godt hun kunne over den lange, kveilende ledningen. Trykket røret tett mot øret.
Moren husker øyeblikket i detalj. At hun følte uvirkelighet mer enn noe annet. At hun prøvde å vaere rolig og vennlig da hun svarte. At hun forsøkte ikke å gråte.
– Jeg husker at jeg sa «How are you?». «How are you.» I ettertid har Sarah Cecilie fortalt at hun syntes det var merkelig. Men jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg ville ikke skremme henne, forteller Tone.
Vi sitter i den samme leiligheten på Grünerløkka, hun peker på døren, på stedet der telefonen sto. Hun gråter stille mens hun forteller.
Det er fortsatt vondt alle disse årene etter på.
– HAN SLETTET PERSONLIGHETEN MIN. Sarah Cecilie satt på rommet til broren da hun ringte moren sin for aller første gang. Moren, som hun knapt kunne huske, og som faren hadde sagt så mye stygt om; at hun var slem, til og med at hun var død.
Nummeret hennes hadde ikke vaert vanskelig å finne. Hun var den eneste Finkelstein i Norge.
– Her var denne kvinnen som hadde født meg, men som jeg ikke ante noe om. Hun hadde beholdt navnet hans for at jeg en dag skulle kunne finne henne. Tenk hvor sjenerøst det var. Å baere navnet til en som har gjort deg så vondt i alle de årene, sier Sarah Cecilie.
Datteren til Tone begynte livet som bare Cecilie. Etter at faren bortførte henne, ga han henne navnet Sarah. Slik begynte omformingen av hennes identitet, bare fire år gammel, fra skandinav til ortodoks jøde.
– Min far slettet personligheten min ved å ta meg bort fra alt jeg kjente og alt jeg hørte til. Jeg ble hjernevasket, manipulert til å tenke og føle det de ønsket. Det betyr at man tar bort muligheten til å bestemme selv. Lojalitet blir et overordnet prinsipp, sier Sarah Cecilie.
Hun tror det hun selv ble utsatt for, kan overføres til mange andre situasjoner der foreldre strides om barn etter en skilsmisse.
– Ved skilsmisser bruker mange foreldrene de samme metodene. Ikke så ekstremt som i mitt tilfelle, riktignok, men likevel. Det handler om å få barna til å validere deres følelser og perspektiver. Til dette bruker man kultur og religion og tilhørighet. Det er svaert belastende for et barn.
EN ISTYKKERREVET FAMILIE. De fleste slike historier om splittede familier slutter med et følelsesladet møte, en tårevåt gjenforening. Men hva skjer etter at kontakten er gjenopprettet? Hvordan blir familien hel igjen? Er det i det hele tatt mulig?
4. juli 1988, et halvt år etter at den første haltende telefonsamtalen fant sted, landet Tone på John F. Kennedy internasjonale flyplass i New York.
Sarah Cecilie hentet henne. Moren hadde ikke sett henne siden hun var et lite barn.
Tone lukker øynene når hun forteller:
– Hun hadde på seg lang kjole. Hun var veldig ortodoks. Jeg spurte om hun ville ha noe å drikke, men hun var ikke sikker på om de hadde koscher-produkter på flyplassen. Jeg husker jeg tenkte «nå må du ikke begynne å gråte». Jeg ville ikke gi henne skyldfølelse.
De dro til det ultraortodokse nabolaget i Brooklyn der Sarah Cecilie hadde tilbrakt deler av barndommen.
– Jeg klarte ikke å vaere meg selv. Eller ... å vaere det hun kanskje hadde forventet at jeg skulle vaere, forteller Sarah Cecilie om det første møtet.
– Jeg var fortsatt religiøs. Jeg klarte ikke å ta hennes perspektiv, jeg var usikker på hvor mye plass hun kunne få.
Samtidig skjønte jeg at hun hadde lidd helt grusomt. Tone var også usikker på datterens forventninger.
– Jeg tror hun ønsket en annen forklaring enn det jeg hadde på det som hadde skjedd. Jeg tenkte at jeg ikke måtte buse ut med alle mine følelser. Det er mulig at hun opplevde meg som lukket. Men jeg syntes jeg måtte legge bånd på sorgen. Hun hadde opplevd nok.
FLYTTET TIL NORGE. Sarah Cecilie og Tone opplevde ikke noen umiddelbar «happy ending» etter gjenforeningen. I stedet beskriver de to en lang og famlende prosess der de måtte laere hverandre å kjenne, å bli mor og datter på nytt.
– Man har en forventning om at det skal bli fantastisk med en gang, men det blir ikke sånn. Og hvis man ikke får det til, så føler man at man har feilet, sier Sarah Cecilie.
For Sarah Cecilie ble det tungt å finne en ny, uavhengig identitet, en som kunne romme både fortid og fremtid.
– Jeg fikk en krise i troen, som hadde stått så sentralt i livet mitt. Og uansett hva de hadde gjort i forhold til bortføringen, så hadde det ortodokse miljøet gitt meg masse trygghet og varme. Fortsatt er noen av mine beste venner der, sier Sarah Cecilie.
Hun dro til Israel i en periode, men fikk et stadig fjernere forhold til religionen. Etter noen år brøt hun helt ut. Samtidig begynte hun på norskkurs for å laere seg barndomsspråket på nytt.
– Jeg gikk igjennom noen veldig tøffe perioder. Jeg fikk en alvorlig depresjon og spiseforstyrrelse. Jeg har virkelig hatt behov for masse terapi, sier hun og ler litt. Den svarte humoren, så inngrodd hos de fleste newyorkere, slipper stadig litt lys inn i fortellingen til Sarah Cecilie.
Vi sitter i kjøkkenet hennes på Long Island, en times kjøretur fra Manhattan. Her er små spor av Norge overalt; en flaske tran i kjøleskapet, et lite flagg, et skilt.
Etter angrepet på New York 11. september 2001 bestemte hun seg for å flytte til Norge. Hun ville finne tilbake til den delen av seg selv som faren hadde tatt fra henne.
Det skulle bli en vanskelig reise.
NORSKE FORDOMMER. – Nordmenn ser på meg med en gang at jeg ikke er helt norsk. Før jeg snakker og de hører aksenten merker de at jeg er annerledes. De spør hvor jeg er fra, sier Sarah Cecilie.
– Men når jeg kommer til det ortodokse området, er det annerledes. Der kjenner jeg kodene på en annen måte og kan gli rett inn med en gang.
Vi har vaert i den årlige 17. mai-paraden i Bay Ridge i Brooklyn, i seg selv et underlig virvar av nasjonal identitet. Restene av den store norske kolonien er sterkt aldrende. Kvartalene som engang het Lapskaus Boulevard er fylt av folk fra alle verdens hjørner. Det er kinesere, arabere, indere, koreanere som klapper frem toget. Sarah Cecilie og de to sønnene sitter i vognen til den norske
Sjømannskirken og vifter med flagg.
Møtet med Norge skulle bli et større kultursjokk enn hun hadde trodd. Hun reagerte sterkt på det hun oppfattet som antisemittiske holdninger.
– Å vaere jøde i Norge var komplisert. Jeg følte at det var mye sinne og hat – at jøder ble litt uglesett, sier hun.
Noen av de første vennene hun fikk i Norge, var faktisk muslimer, sier Sarah Cecilie.
– Jeg traff en dame med hijab som fortalte at hun ikke ble forfremmet på grunn av hodeplagget sitt. Hun mente vi hadde et fellesskap i religiøs identitet. At det var vanskelig å tilpasse seg et samfunn der «alle» er ateister.
NORSK OG AMERIKANSK. Etter hvert fant hun seg bedre til rette i Norge. Hun tok utdannelse og fikk to sønner sammen med mannen som hun hadde flyttet til Oslo med. Men hun klarte aldri å føle seg helt norsk, helt hjemme.
– For et par år siden bestemte vi oss for å flytte tilbake til USA. Det var selvsagt vondt for mamma, at hun mistet meg en gang til. Men vi har tett og god kontakt, sier Sarah Cecilie.
Hun gir moren mye av aeren for at hun har klart å komme gjennom de mørkeste stundene.
– Jeg tror de fire første årene med henne, med trygghet og kjaerlighet, ga meg en grunnmur som jeg kan stå på når ting blir vanskelige. Nå kan jeg vaere sterk for mine barn – slik min far ikke klarte og min mor ikke fikk lov til. Også forholdet til Norge har modnet og endret seg. – Jeg forstår nyansene i den norske kulturen bedre nå. Norge er et land som har måttet kjempe for sin uavhengighet og identitet. Det er et land som bryr seg, som deler goder og er opptatt av fred og demokrati. Det er noe jeg er utrolig stolt av, sier Sarah Cecilie.
– Og hvem vet – med Trump som president føler jeg meg heller ikke hjemme her i USA lenger. Det er som om landet mitt er blitt kidnappet av en fremmed makt.
ET BARN AV VERDEN. Faren som bortførte Sarah Cecilie, er 87 år og preget av alderen. Han bor i Jerusalem. Sarah Cecilie har kontakt med ham og har besøkt ham et par ganger. Han mener fortsatt at han gjorde det rette da han tok henne med seg fra Norge, sier hun.
Vi får aldri åpnet DNA-testen mens vi er på besøk. Senere forteller hun resultatet over telefon. 40 prosent jøde av europeisk avstamning, 44 prosent skandinav. Men der er også små spor av andre etnisiteter. Hun har tatt to tester før, der resultatene var litt annerledes fordelt. For Sarah Cecilie forteller det noe om hvor hun hører hjemme.
– DNA-prøvene viser at det er vanskelig å plassere et menneske i en boks. Jeg tilhører hele verden, sier hun. – Det gjør vi alle. Det er fint. Det er normalt.
christina.pletten@aftenposten.no