Strålende fra Jan Kjaerstad

[Han har skrevet en briljant og annerledes krim om en nasjonal tragedie]

Opptakten til Jan Kjaerstads kritikerroste roman Berge har alle kriminalfortellingens kjennetegn: Et grotesk massedrap finner sted i en hytte i Nordmarka. En skilt, middelaldrende, kvinnelig journalist med ensidig kosthold, ikke-eksisterende seksualliv og fremtiden bak seg, vikles inn i saken. Hun trekkes mot den mystiske

Nicolai Berge, ekskjaereste til en av de drepte. Har han kanskje noe å skjule?

Det er som den gamle mesteren i desperasjon har kjørt historien gjennom et softwareprogram for generisk skandinavisk noir.

Eller vent –? Det viser seg at to av de drepte er Ap-kjempen Arve Storefjeld («leppa fra Bjølsen», også kalt «Storen» etter fjellet) og hans lovende AUF-datter Gry («Gry er den nye Gro»). Det er rosetog og sjokk i Norge. Journalisten liker for sikkerhets skyld å arbeide i regjeringshøyblokkas foajé. Subtil har ingen noensinne beskyldt Kjaerstad for å vaere.

Berge er en fusjon av hipsterromanene Kjaerstad skrev på åttitallet og granskningen av «Norges DNA» han drev med i

Jonas Wergeland-trilogien tiåret etter.

Men der de endeløse generaliseringene om Norge etter hvert virket trettende den gang, tilfører det tragiske bakteppet i Berge dem fornyet aktualitet. Det er konsekvensene av den tapte skandinaviske uskylden Kjaerstad beskriver, en slags blanding av Palme-mordet og selvsagt 22. juli.

Han er presis, iblant modig og viktig.

I sin pratsomme innstendighet kommer folkene i boken under huden på oss. De får oss til å tenke nytt om skyld og kollektiv sorg, samtidig som krimgåten om hva som egentlig skjedde i hytta i Nordmarka, driver oss videre. Strålende bok, dette. Som for mange andre min første Kjaerstadopplevelse. Og den begynner selvsagt med et drap. Men gåten er vel så mye: Hvem er Jonas Wergeland? Og hva er Norges DNA?