Romfarten går på tomgang
Menneskeheten snakker om Mars, men astronautene våre kommer seg ikke ut av Jordens nabolag. Har verdensrommet mistet noe av magien?
Charlie Duke ante ikke at Dolly Parton skulle bli med ham til Månen. Det var i det hele tatt mye han ikke visste om hva som ventet ham, der han lå øverst i en rakett, hundre meter over bakken, en søndag i april 1972. Hvordan var det å se Jorden utenfra? Ville han bli flysyk? Hvordan var Månen å gå på?
Rakettmotorene ristet intenst i aluminiumsskroget, og han tok seg i å tenke: Fungerer denne greia som den skal? En stemme begynte å telle ned: «25, 24, 23, 22 …» Romferder hadde vaert science fiction da Duke vokste opp. Da president Kennedy i 1961 erklaerte målet om å nå månen i løpet av 60-tallet, hadde han tenkt: Yeah, right! «21, 20, 19, 18 …»
Han hadde begynt i luftvåpenet, var blitt pilot, så testpilot. Så en del av USAs Apollo-program, som på det meste sysselsatte 400.000 mennesker. Da Neil Armstrong sa sine første ord fra Månen, var det Duke som hadde svart på Jorden.
«17, 16, 15, 14 …»
Nå var han 36 år og selv astronaut. Gikk alt etter planen, ville han bli den tiende og yngste personen som gikk på Månen. Med seg hadde han et fotografi av seg selv sammen med kona og sønnene på syv og fem år, som han skulle legge igjen der oppe.
«13, 12, 11, 10, 9 – we have ignition sequence start!» Duke kjente et voldsomt skyv fra de fem rakett-
motorene, hver av dem like kraftig som 125 jumbojetmotorer. Ristingen varte i 2 minutter og 40 sekunder – opp, opp, opp.
Så ble det stille. Tyngdekraften opphørte, romskipet med ham og hans to medastronauter gikk i bane.
Samtidig som han beundret den spektakulaere utsikten, blått hav og hvit atmosfaere som smeltet inn i absolutt mørke, prøvde han å ignorere kvalmen som kom snikende. Å kaste opp er mer komplisert når det ikke finnes noe «opp». Romskipet fløy med Jordens rotasjon, som med sine 2400 kilometer i timen skulle slynge det videre ut når tiden var inne. De seilte over Afrika, Det indiske hav, Australia, Hawaii. Da de akselererte for å unnslippe tyngdekraften, etter naermere tre timer i bane, hadde flysyken sluppet taket.
Ute i mørket fisket han frem en kassett, som han hadde fått av en venn som var radio-DJ. Duke, som var countryfan, ble overrasket over det han fikk høre: En rekke countrystjerner hadde spilt inn minikonserter til astronautene. Aldri hadde de spilt for et så lite og fjernt publikum, sa den ene av dem, Porter Wagoner, og fortsatte: «Her kommer en vakker, liten dame som skal synge en av sine største hits, som jeg vet dere vil like. Den heter ‘Joshua’: Miss Dolly Parton.»
– Vi koste oss mer med countrymusikken enn med noe av den andre musikken, sier Charlie Duke.
Han er blitt 81 år gammel. Nå sitter han på et lite møterom i Trondheim og forteller, antagelig for titusende gang, om sin tur til Månen, om musikken de hørte på, maten de spiste (blant annet overraskende gode dehydrerte baconbiter) og hvor den endte senere, i en kokkehatt-lignende pose («Problemet var at ingenting ender i bunnen av posen når du ikke har tyngdekraft»).
Anledningen er den anerkjente vitenfestivalen Starmus. I sommer ble den arrangert i Norge for første gang. Der handlet det, som vanlig, først og fremst om verdensrommet.
Temaet er evig aktuelt – det er tross alt her vi bor. Men de siste årene har romutviklingen også havnet i en slags spagat. Vi vet mer og mer om fjerne galakser og har funnet flere jordklode-lignende planeter. Vi sender jevnlig astronauter og satellitter opp i bane naer Jorden, og land som Nigeria og New Zealand annonserer egne romprogrammer. I juli sendte lille Norge opp sin tredje og fjerde nasjonale satellitt for å overvåke norske farvann.
– Satellitter er blitt en del av infrastrukturen vår. Navigasjonssatellitter, fjernsynssatellitter, vaersatellitter – disse er vevd inn i samfunnet. Du tenker ikke på at det er satellitter der oppe, du tar bare vaervarselet og GPS-en din for gitt, sier Terje Wahl, direktør for avdeling for anvendelser ved Norsk Romsenter.
– Den bemannede romvirksomheten er der, men den har de siste tyve årene vaert konsentrert rundt den internasjonale romstasjonen, sier han.
Det prates mye om Mars, men vi er langt unna