Regjeringens pengebruk har svekket vår evne til å betale for fremtidens velferd
I Aftenposten 16. september skriver Trine Eilertsen at det enkle livet i regjering går mot slutten. Årsaken er fallende oljeinntekter og økende utgifter når vi er i ferd med å få flere eldre.
Eilertsen har derfor helt rett når hun argumenterer for nødvendigheten av reformer.
Hun viser til at Stoltenberg-regjeringen loset gjennom pensjonsreformen og at Solberg-regjeringen klarte å sjøsette flere reformer. Begge deler er riktig. Imidlertid underslås det at reformene har helt ulike betydninger for vår evne til å finansiere fremtidens velferd.
Den avgjørende målestokken
Forskjellige reformer kan ha ulike formål, men siden Eilertsen er bekymret for finansieringen av fremtidens velferd, er det de økonomiske virkningene for det offentlige som er den avgjørende målestokken.
Det kan vaere mange grunner til at man ønsker forsvarsreform, kommunereform og politireform, men felles for dem er at de gir små, om noen, innsparinger i offentlige utgifter.
Arbeiderpartiets kommunepolitikere har rundt om i landet vaert pådrivere for mange av kommunesammenslåingene fordi det kan gi bedre tjenester. Men det er ingen reform for å spare store offentlige utgifter.
Dette skyldes at de store utgiftene i kommunene ikke går til å drifte rådhus, men til å drive tunge tjenester som omsorg og skole. Disse utgiftene blir ikke mindre av kommunesammenslåinger.
Små reformer under Solberg
Det finnes ikke noe klart svar på hva som er de økonomiske virkningene av kommunereformen, men for noen år siden anslo imidlertid Statistisk sentralbyrå (SSB) at en reduksjon i antall kommuner helt ned til 100 kommuner ville gi en innsparing på om lag fire milliarder kroner.
Disse tallene er ikke ferske, og tallet kan vaere høyere i dag. Men til gjengjeld innebaerer kommunereformen langt mindre reduksjon i antallet kommuner enn det SSB la til grunn i sine anslag.
Til sammenligning anslår SSB i sine siste oppdaterte beregninger at pensjonsreformen vil styrke de offentlige budsjetter med over 200 milliarder kroner i 2060. Dette er en helt annen størrelsesorden enn de reformene regjeringen Solberg har gjennomført.
Selv om Høyre prøver å gi inntrykk av det motsatte, er realiteten at det har vaert små reformer under Erna Solberg, mens det var store reformer under Jens Stoltenberg. I hvert fall om vi ser på resultater i kroner og øre. I tillegg kommer effekten av andre reformer som ble gjennomført av Stoltenberg-regjeringen, som uførereformen, omstilling i Forsvaret, forenkling for naeringslivet og digitale løsninger i offentlig sektor.
Regjeringens pengebruk
Eilertsen skriver at pensjonsreformen i offentlig sektor er neste steg. Det er en påstand som lett kan misforstås. Pensjonsreformen er i stor grad allerede gjennomført i offentlig sektor.
Offentlige pensjoner justeres med økende levealder, og den nye reguleringen av pensjon gjelder også offentlige ansatte. Det er disse to elementene som gir de store innsparingene.
Det som er synd, er at man ikke ble enige om å innføre de ordningene som gjør det mer lønnsomt å jobbe i offentlig sektor. Den blåblå regjeringen har snakket mye om behovet for å få dette siste elementet i pensjonsreformen på plass, men ingen ting har skjedd.
Fremskrittspartiet var sterke motstandere av pensjonsreformen. Partiet sitter i dag i regjering med finansministeren og har også fått med seg Høyre på en uansvarlig oljepengebruk.
Regjeringen unnskylder den voldsomme veksten i bruk av oljepenger med tilbakeslaget i norsk økonomi. Det er riktig å bruke mer penger i nedgangstider, men da må pengene brukes på midlertidige tiltak som lett kan reverseres når konjunkturene snur.
Det var tilfellet under finanskrisen. Det er ikke tilfellet nå. Skattekutt og økt kontantstøtte er varige økninger i budsjettet.
Problemet med Regjeringens pengebruk er at den har brukt et kortvarig tilbakeslag til å begrunne varige økte utgifter.
Det har svekket vår evne til å betale for fremtidens velferd.