– Fortell meg hvor mange bøker foreldrene har i hyllen, og jeg skal si deg hvordan det går med barna på skolen
Zeshar Shakar har skrevet roman om oppvekst i Groruddalen.
Zeshar Shakar (35 år) er norskpakistaneren fra Stovner som ble statsviter, forfatter og spesialrådgiver. Nå er han spent på mottagelsen av romanen Tante Ulrikkes vei.
– Jeg ville fortelle historien om et sted og om personer som ikke så ofte er beskrevet skjønnlitteraert. Jeg har selv savnet å lese en sånn bok.
– Og så ville jeg beskrive en følelse jeg selv har hatt om hvordan det er å vaere en del av et miljø som alltid blir snakket om i offentligheten: Du vet alle historiene om den vanskelige integreringen og alle problemene på Stovner. Jeg vil si noe om hvordan det oppleves å hele tiden vaere den som blir definert av andre utenfra, men som sjelden får definere seg selv, sier Shakar.
To guttehistorier
I to år har han jobbet med manus
til boken. Vi følger to gutter som er en del av et forskningsprosjekt for å kartlegge hverdagen til ungdom med minoritetsbakgrunn i Groruddalen.
Mohammed og Jamal kommuniserer på e-post til forskningslederen: «Jamal, Svarting, muslim, fra Stovner, T.U.V. Tante Ulrikkes vei». Og Mohammed: «Jeg pugger til prøver som om det står om livet, det er liksom det jeg vet skal til for å komme meg ut av skogen på Stovner.»
Zeshar beskriver en tøff oppvekst med foreldre som er uføretrygdede, ungdom som dropper ut av skolen, rusmisbruk og utenforskap.
Det er Norge på 2000-tallet. Foreldrene har et håp om at guttene skal jobbe seg oppover i samfunnshierarkiet, og de sier det hundrevis av ganger: «Gå på universitetet, få en grad, en bra jobb, stort hus, fin bil, pen kone».
Den ene av de to guttene gjør akademisk karrière, den andre går det ikke så bra med.
Hus-Stovner og Blokk-Stovner
Stovner er ikke et enhetlig sted. Det er forskjell på det Shakar kaller «Blokk-Stovner» og «Hus-Stovner».
– Du har områder med store eneboliger og middelklassebefolkning, og så har du høyblokkene som har en helt annen befolkningssammensetning fra arbeiderklassen og trygdeklassen og med en betydelig større innvandrerbefolkning. De to gruppene har lite kontakt med hverandre, sier Shakar.
– Du beskriver blokkene som «sjelløse bomaskiner». Hvordan tenker du tilbake på blokkoppveksten?
– Jeg tenker at det absolutt var mye sjel i blokkene. Oppveksten var sammensatt, men aller mest fin. Det var et godt miljø i borettslaget, selv om det var gnisninger om trappevasken. Det var også sosiale problemer. Jeg hadde en nabo som var alkoholiker og en annen som slo sin kone, men det var ikke det som definerte oppveksten min, sier Shakar.
Et sted man vil bort fra
– Du skriver at på skolen skulle barn av regnbuen leve sammen. Hvordan fungerte det?
– Det var egentlig større utfordringer for de voksne enn for barna. Men det var selvfølgelig flere som droppet ut av skolen. Det er viktig at man setter inn ressurser allerede i førsteklasse, både ekstra laerere og skolehelsetjenesten er viktig. Hele laget rundt eleven er viktig. En fyr dropper ikke ut av skolen i et vakuum. Fortell meg hvor mange bøker foreldrene har i bokhyllen, og jeg skal si deg hvordan det går med barna på skolen. Den korrelasjonen er veldig sterk.
Zeshan Shakar beskriver Stovner som et sted man vil bort fra : «Stovner var så ubehagelig, det som var utenfor måtte vaere bedre.»
– Hele boken handler egentlig om å komme seg bort?
– Ja, det har du helt rett i. Men grunnen til at saerlig en av fortellerstemmene vil bort, er i første rekke at omverdenen er veldig negativ til stedet han er fra. Han hater all oppmerksomheten Stovner får i mediene.
– Er det blitt vanskeligere for
innvandrere å vokse opp i Norge i dag enn på 1990-tallet og tidlig på 2000-tallet?
– Nei, det tror jeg ikke. Debatten er mer polarisert i dag, men hvis du ser på de faktiske mulighetene man har, så tror jeg ikke det er blitt vanskeligere.
– Hvordan opplever du debatten om integrering?
– Jeg husker debatten tidlig på 2000-tallet, og jeg husker at det allerede da ble skrevet så mye negativt om innvandrere. Nå er omtalene mangedoblet og i mange flere kanaler. Det er massivt, og debatten er styggere enn den var da. Vi har en innvandringsdebatt som er skadelig. Limet i fellesskapet begynner å tynnes ut.
– Hva tenker du om valgresultatet og Fremskrittspartiets sterke stilling?
– Det er ikke noen politisk slagside i boken, men jeg skal ikke legge skjul på at jeg hadde ønsket meg et annet valgresultatet. Først og fremst på grunn av måten Fremskrittspartiet opptrer på. Det gjelder ikke bare innvandringspolitikken. Det er selve retorikken jeg har mest problemer med.
– Jeg registrerer at etter 22. juli var det mye snakk om mer åpenhet, men den åpenheten er det først og fremst ytre høyre som har benyttet seg av. Det er ikke blitt mer åpenhet blant de moderate og liberale stemmene. Det er kanskje en backlash-reaksjon mot 90-tallets veldige tro på multikulturalismen, som viste seg å ikke å fungere.
– Jeg tror det er mange legitime bekymringer som ikke ble tatt nok på alvor. Men det som provoserer meg er alle uttalelsene om at «det må vaere lov å snakke om de negative siden ved innvandring og integrering». Det er en mye brukt hersketeknikk. Det har alltid vaert lov å snakke om de negative sidene ved innvandring. Jeg er vokst opp med den samtalen over hodet på meg konstant.
– Hva er de største utfordringene for Stovner?
– Stovner er sammensatt. Det er et helt vanlig bomiljø hvor mange har en god oppvekst. Samtidig sier all offentlig statistikk at i området rundt Tante Ulrikkes vei finner du den laveste gjennomsnittsinntekten i Norge, den laveste sysselsettingsgraden, det laveste utdannelsesnivået og en sterk konsentrasjon av innvandrere. Men det er ikke svenske tilstander på Stovner.
– Du skriver mye om dagdrømmer og flukt?
– Dette er også en bok om klassereiser, like mye som det er en bok om innvandring.
– Frykter du at det utvikler seg parallellsamfunn i Oslo?
– Jeg frykter det litt. Oslo er en ekstremt delt by. Den er som en samling av mange små landsbyer. Jo mindre kontakt man har med hverandre på tvers av byen, jo mer problematisk er det. Polariseringen øker og vi blir i enda større grad små landsbyer, sier Zeshan Shakar.