Komedie om endetiden
Nakent og meningsfylt i Anton Tsjekhovs ånd.
Kirsebaerhagen var Anton Tsjekhovs siste skuespill, uroppført i 1904, ikke lenge før den store, russiske dramatikerens død og bare et år før revolusjonen i 1905. Den førte i sin tur til Den russiske revolusjon i 1917 og de påfølgende 70 års Sovjet-terror.
Den fremskrittsvennlige og liberale Tsjekhov slapp å oppleve dette. Hva ville han tenkt? Hva ville han skrevet?
Teatersjef og regissør Hanne Tømta har, ikke påtrengende, men antydende, plassert handlingen rundt 1950, iallfall etter et radiokabinett å dømme. Dessuten inn i samtiden, gjennom ettertrykket på den foraktede «eliten», intelligentsiaen som lever på trygg avstand fra folket og folkemeningen, uten begrep om hva som rører seg der ute.
Unge idealistiske og naive studenter vil endre samfunnet (og ender i Sibir, får vi tro). Man hugger ned kirsebaerhager (i dag eplehager) for å fortette (og berike utbyggerne), i andre verdensdeler hugges urskog slik at hele klodens balanse forstyrres. Fortidens monumenter forfaller, herunder Nationaltheatret som ramler ned. Vi danser vel allerede på vår egen grav.
Klart at det blir komedie av sånt, helt i Tsjekhovs ånd.
Lange linjer
Kirsebaerhagen tilhører den forgjeldede godseierinnen Ranevskaja, som blomstrende nostalgisk og totalt ubesluttsomt lar godset gli ut av hendene sine. Gisken Armand spiller henne pussig uaristokratisk i holdning og ganglag, men med dekning for mye sorg.
Bjørn Floberg er lysende som hennes bror Gájev, anelsesløs i sin selvopptatthet, en mann som sier høyt hvert ord han tenker og drømmer, og som tar oss med på innsiden av sitt bortskjemte selv.
Trond Espen Seim spiller meget vellykket mot type som oppkomlingen Lophákin – på langt naer så vulgaer som tradisjonelt. Han har stor omsorg for familien, gir dem alle sjanser til å beholde sitt gods, men disse unyttige og livsudugelige menneskene klarer ikke å gripe dem.
I den store scenen der han, bondegutten, sønn av livegne, er blitt godsets nye eier, overveldes han av følelser i den grad at han først bare blir liggende på gulvet. Århundrers undertrykkelse og slaveri er overvunnet. Han reiser seg som oligark. Champagne er naer.
Nøklene til godset gir han til kontoristen, den evig ulykkelige Jepikhódov. I Robert Skjaerstads klomsete og passe sentimentale skikkelse, aner vi frøet av en kommende Stalin.
Kikki Stormos tjenestepike er rørende som forelsket, tilsvarende knust og til slutt forstenet når hun blir sveket. Laila Goody lager et fint revynummer av sin guvernante, en overlever. Hva skal de gjøre, alle disse menneskene, når livet de kjenner bare forsvinner?
I flere tilfelle reddes de av gongongen, som Per Frisch’ nabo, der engelskmenn har funnet «noe hvit leire» på tomten. Og tjenestepiken tar nok Jephikódov til slutt. Hvis han da fremdeles vil ha henne, nå som han har fått makt.
Siste på Bakscenen
Tømta rollebesetter mot type og mot alder. Det er ikke alltid vellykket, men mye er. Valget av Bakscenen som spillested, for eksempel (som i Tre søstre), et tomt, hvitt rom som ellers er lager, løfter skuespillernes evne til å mane frem bilder og synlige tanker i det som sies og alt det usagte.
De er til stede på scenen hele tiden, helt naert, som seg selv, som rolle, som publikum. Selve kirsebaerhagen, noen grener på et stakitt som senkes og løftes med et knirkete taljesystem, blir i fantasien en himling av hvite blomster.
Og så er det Espen Skjønberg da, som fyller hvert åndedrag, hvert ord og hver pause med et helt eget sceneliv. Han er billedskapende som forteller, og gripende som den eldgamle tjeneren Firs. Ensemblet er årvåkent på plass for ham, rørende i seg selv, men også en liten påminnelse om det anstendige aristokratiets ansvar for sine tjenere.