Hilsen fra 90-tallet

miljø, men gir ingen bilder. Når de ikke brukes, stables de bak scenen, uten at det gjør scenebildet mer spennende.

Musikken i forestillingen spenner fra Beethoven til La La Land (!). Ja, nettopp, årets største hollywoodhit, plassert i et britisk samtidsstykke om destruktiv kjaerlighet. Det kan sikkert vaere en fungerende kontrast om noen år, men nå går tankene rett til filmmusikalen.

God debut

Jeg blir sittende og irritere meg over ganske mye, og det er synd. For PerOlav Sørensen har samlet fire riktig gode skuespillere: Ester Grenersen, Andrea Braein Hovig, Nicolai Cleve Broch og Anders Danielsen Lie.

Sistnevnte er blitt en av våre beste filmskuespillere, saerlig etter fjorårets TV-serie Nobel, også den regissert av Sørensen. I Closer debuterer Danielsen Lie på scenen, som den emosjonelt frynsete nekrologjournalisten Dan.

Danielsen Lie kommer godt fra det. Saerlig i scenene med Alice (Ester Grenersen), er en sjelden kjemi på plass mellom de to karakterene. Man tror på at de møtes helt tilfeldig, og velger å bli hos hverandre. For en stund.

Fyker som pingpongballer

Andrea Braein Hovig gjør en god rolle som fotografen Anna. Hun har både integritet og følsomhet, og er like deler kul som lengtende. Nicolai Cleve Broch forsvarer sin sexavhengige lege, og klarer å gjøre ham både menneskelig og sjarmerende. Marbers kvikke replikker fyker som pingpongballer mellom karakterene.

Godt fremført og herlig britisk, men det skaper også en avstand. For det er jo ikke sånn man snakker sammen, i hvert fall ikke når livet er på sitt mørkeste.

Under premièren på Parkteatret i Moss, fikk skuespillerne masse latter. Det var vel fortjent. Selv slet jeg mer med de mer emosjonelle scenene. Det er mye dirrende stemmer. Det er lite som virkelig berører. Det er ingen spennende valg.

Her er det menneskelige følelsesregisteret helt likt såpeoperaens. Våre kjaerlighetsliv er kanskje enda mer flyktige nå enn for 20 år siden. Derfor er det synd at denne oppsetningen av Closer føles både gammel og lettvint.