Det duger ikke

Det som er uspiselig, kan ikke spises. Det som er utålelig, kan ikke tåles. Det som er uutholdelig, kan ikke utholdes – eller tåles, på mer moderne norsk. Men hva med det som ikke duger, altså ikke er godt nok? Er det udugelig?

Mye tyder på at en raus og romslig kollega i Dagbladet mener det. Hun intervjuet en norsk forfatter 7. september og gjenga ham slik: Jeg tenkte, «hvor lang tid skal det ta før jeg innser at dette er udugelig»?

At kunstnere kan vaere selvkritiske inntil det selvutslettende, er ikke ukjent. Vi kan ikke vite hvor mye kunst eller verdenslitteratur vi har gått glipp av som følge av det. Problemet her er at et adjektiv som ‘udugelig’ er en personlig karakteristikk. «Han eller hun er udugelig» innebaerer en ganske hard dom; det betyr at vedkommende ikke makter å fylle den stilling han/hun burde mestre, eller er en dovenpels. Men hvis denne personen har utført et stykke arbeid som ikke holder mål, kan vi si at det, eller arbeidsinnsatsen, ikke duger. Derimot går det ikke an å si at sluttproduktet er udugelig. Det er det i tilfelle mennesket som er.

For dem som roper på regler, er det ikke annet å svare enn at språkfølelse og akseptert språkbruk avgjør slike spørsmål; det lar seg neppe gjøre å formulere et regelverk som redder oss unna slike fallgruver.

Og apropos formuleringer som aldeles ikke duger: 7. september skrev en innsender at det gjaldt å «skille klint fra bonde og melsekk fra vaffelhjerte». Å skille klinten fra hveten, altså ugress fra en kornsort, er et fast uttrykk som vi finner i Det nye testamentet. Det er mulig å oppnå fine og overraskende stilistiske effekter ved å vende og snu på faste uttrykk; det kan til og med bli ganske finurlig, vittig og intelligent. Men å «skille melsekk fra vaffelhjerte» er en oppfinnelse som ikke duger til annet enn å steke i sitt eget illeluktende fett.