Mennene er borte
Kvinner og barn strømmer over grensen fra Myanmar til rohingya-leirene i Bangladesh. Mange var vitne til at ektemennene bli drept.
Rohingyaer strømmer over grensen fra Myanmar. Men det er nesten bare kvinner og barn.
Da Roshida Begum (25) våknet opp i en blodpøl etter voldtekten, slagene og knivskadene, skjønte hun at huset sto i brann.
– Jeg klarte å komme meg ut av huset og inn i skogen. Hva som skjedde med fire andre kvinnene som ble dratt inn dit sammen med meg, vet jeg ikke. Jeg bare løp, sier 25-åringen så lavt at hun naermest hvisker.
Hun har vanskelig for å snakke. Delvis fordi det gjør vondt å hente frem minnene fra den dagen for seks uker siden. Delvis fordi arret på halsen, etter knivsåret hun fikk da hun strittet imot soldaten som voldtok henne, ennå ikke er grodd skikkelig.
Da hun flyktet fra landsbyen sin, Tula Tuli, hadde hun ikke bare mistet alle eiendelene sine. Hun hadde også mistet sin 28 dager gamle baby, som soldatene rev ut av armene og kastet i elven før de begynte å mishandle henne.
Mannen sin har hun ikke sett, men andre overlevende fra landsbyen sier at de fleste mennene ble regelrett henrettet av soldatene i timene etter at de kom til Tula Tuli om morgenen 30. august.
Frykter 300.000 nye flyktninger
Vi treffer Roshida Begum i ett av teltene som er blitt satt opp i all hast i Balukhali fordi 519.000 mennesker har flyktet over grensen fra Myanmar til Bangladesh de siste seks ukene. Flyktningene er rohingyaer, en hovedsakelig muslimsk minoritet som i flere tiår er blitt systematisk undertrykket og med jevne mellomrom utsatt for grove overgrep av landets myndigheter.
Etter noen uker med kun et fåtall nyankomne, er en ny bølge av flyktninger på vei over grensen. Bare på mandag kom 11.000 nye. Og flere er på vei. Mange flere.
– Opp mot 300.000 mennesker antas å vaere på vei, sier Peter Meyer, som er teamleder for Norges Røde Kors i området.
De fleste av dem er kvinner og barn. Det er naturlig, med tanke på at halvparten av flyktningene er mindreårige, men mye tyder på at det er flere kvinner enn menn blant de voksne som krysser grensen.
– Spørsmålet alle stiller for tiden er: Hvor er alle mennene? sier en representant for en av de store internasjonale hjelpeorganisasjonene som driver hektisk nødhjelpsarbeid i flyktningleirene.
Aftenposten får beskjed om å ikke sitere vedkommende ved navn, noe som er en vanlig henstilling i en krise der behovet er stort for ikke å tråkke myndighetene i hverken Myanmar eller Bangladesh på taerne.
Født på flukt
Offisielle tall som viser kjønnsfordelingen er ikke tilgjengelige, men det lett å se tegn til at mennene er i mindretall. Ett eksempel vi ble gitt av noen i bistandsmiljøet: I køene av flyktninger som skal hente nødhjelp er det gjerne to køer – én for kvinner og én for menn. Køen for menn er ofte mye kortere.
Et annet eksempel: Da Aftenposten besøkte Teknaf, ett av punktene langs grensen der flyktningene kommer over i båt, var det langt flere kvinner på båtene.
– Mannen min? Han har jeg ikke sett siden den dagen soldatene kom, sier Rukia Bibi (25), som har tilbrakt over en måned på flukt fra landsbyen Sinyanpyin.
I armene holder hun Nurkalima, sin fem dager gamle datter.
– Hun ble født rett her borte, sier hun og peker på en liten øy midt i grenseelven.
– Øya er en del av Bangladesh, men det er ikke noen hjelpemannskaper der. Jeg fikk hjelp av noen av de fastboende da fødselen begynte. Uten dem, vet jeg ikke hva som hadde skjedd, sier hun og stryker den sovende datteren ømt over hodet.
Heller ikke de andre fire kvinnene i reisefølget har med seg mennene sine.
– Drept, sier en av dem mens hun stirrer tomt ut mot de burmesiske fjellene på den andre siden av elven.
– Etnisk rensing
Den enorme folkevandringen fra Myanmar begynte etter at en gruppe rohingya-opprørere gikk til angrep på rundt 30 politipatruljer og en militaerutpost 25. august.
Reaksjonen fra Myanmars haersjef var en massiv militaerkampanje mot sivilbefolkningen. Hvor
mange som er drept, vet vi foreløpig ikke – Rakhine-staten, der overgrepene skjedde, er avsperret for internasjonale observatører. Men FNs menneskerettighetskontor omtaler militaerkampanjen i en rapport denne uken som en rekke «brutale, velorganiserte, koordinerte og systematiske» angrep der hensikten ikke bare har vaert å fordrive rohingyaene men også å forsikre seg om at de aldri kommer tilbake.
– Et skoleeksempel på etnisk rensing, sier Zeid Ra’ad al-Hussein, FNs høykommissaer for menneskerettigheter.
Rapporten, som er basert på intervjuer med flyktninger i Bangladesh, beskriver hvordan soldater, gjerne i samarbeid med buddhistiske innbyggere i området, gjennomførte henrettelser, voldtekter og tortur i landsbyene før de satte fyr på dem.
Rohingya-befolkningen anses ikke som en offisiell minoritet i Myanmar, og innbyggerne er blitt nektet statsborgerskap siden begynnelsen av 1980-tallet. Blant den buddhistiske majoritetsbefolkningen i landet er det lite sympati å spore for rohingyaene, som anses som innflyttere fra Bangladesh til tross for at de fleste har røtter i området som strekker seg mange generasjoner tilbake.
Mannen ble henrettet
De siste årene har et antall rohingya-menn forlatt Myanmar for å søke arbeid i andre land, noe som også kan bidra til å forklare hvorfor det ser ut til å vaere faerre menn blant flyktningene.
Men vitnebeskrivelser fra flyktningene tyder på at soldatene i flere tilfeller gikk aktivt til verks for å skille ektepar fra hverandre i landsbyene for så å henrette mennene.
– De hentet alle mennene, sam- let dem på veien og bandt hendene deres sammen. Vi ble truet med gevaerer og fortalt at vi skulle holde oss inne, sier Asmida (27), som vi treffer i Balukhali-leiren.
Mannen hennes var blant dem som ble dratt ut av huset.
– Vi måtte se på at de la alle mennene ned på bakken før de kuttet hodene av dem, én etter én.
Monoton stemme
Onkelen hennes, som forsøkte å flykte, ble skutt før han klarte å unnslippe.
– Kvinnene ble holdt inne hele dagen mens likene av 20–25 menn lå rett utenfor. Noen av oss klarte å rømme da det ble mørkt. Jeg vet ikke hva som skjedde med de andre. Jeg orker ikke å tenke på det, sier Asmida.
Hun snakker med en monoton stemme. Som om det hun beskriver, skjedde en annen. Men så brister stemmen. Og øynene velles opp.
– Jeg spør meg selv hele tiden hvorfor dette har skjedd. Hvorfor de gjorde dette mot oss. Men jeg finner ingen svar. Jeg forstår ikke, sier hun før hun tørker tårene med et irrblått hodesjal.
Avviser anklagene
Aftenpostens utenriksredaksjon har bedt Myanmars ambassade i Oslo om en kommentar til de sterke anklagene om blant annet drap, voldtekt og etnisk rensing.
Førstesekretaer Darli Nwe svarer i en e-post at dessverre kan ingen ved ambassaden kommentere saken, siden de ikke har fått lese hele artikkelen. Men som representant for Myanmar vil ambassaden gjerne presisere følgende, skriver Darli Nwe:
– Selv om store menneskemengder har beveget seg fra Myanmar til Bangladesh de siste dagene, har hverken regjeringen eller haeren på noe tidspunkt brukt metoder som fortjener betegnelsen skoleeksempel på etnisk rensing.