Kjemisk fritt for nytenkning
Kulturminister Linda Hofstad Helleland gjør akkurat det hun har sagt hun skal gjøre. Utover det er det et kulturbudsjett helt uten overraskelser.
Kulturminister Linda Hofstad Helleland får ikke saerlig handlingsrom fra finansminister Siv Jensen, men gjør det hun har sagt hun skal gjøre. Budsjettforslaget hun la frem i går, leverer på Solberg-regjeringens kulturpolitikk, slik den har ligget fast siden den ble formulert i Sundvollerklaeringen for fire år siden.
Budsjettets hovedretning er den samme som i de tre forrige: Vi skal fortsatt ha en stor grad av offentlig finansiering av kultur, men virksomheten må i større grad lønne seg, og feltet må finne flere finansieringskilder enn det offentlige. Utover det er det et forslag som ikke går i noen som helst dramatisk retning.
Kuttene kan forhandles inn igjen
Også i år blir det diskusjoner om enkelte poster, som medie- og festivalstøtte. Men utover det er det ikke snakk om store kutt. Heller ikke det omvendte.
Det er dessuten stor grunn til å tro at saerlig kuttet i produksjonsstøtten til aviser vil bli et tema i budsjettforhandlingene med Venstre og KrF. Hvert år har Regjeringen foreslått dette. Hver gang er det blitt helt eller delvis reversert i forhandlingene. Sett i lys av det, kan det godt vaere kuttet er lagt inn helt bevisst for senere å kunne forhandles bort.
Styrker fagmiljøene
Helleland er ingen sterk kulturminister, i betydningen av at hun utover den rituelle messingen om kultur og naering viser noen tydelig vilje eller retning i kulturpolitikken. Hun preger hverken kulturfeltet eller den offentlige debatten om det i saerlig grad.
Men det trenger ikke vaere kun et problem for kultursektoren. Tvert imot, under denne regjeringen har avstanden mellom politikerne og feltet økt, og aktørene har fått et større handlingsrom. Helleland viser stor tillit til institusjonene, og vilje til å bygge opp sterke og selvstendige fagmiljøer.
Saerlig kan Norsk kulturråd vaere fornøyd med årets budsjett. Gjennom å legge forvaltningen av prestisjeprosjektet Kreativt Norge dit bidro Helleland til Kulturrådets utvikling fra å vaere en ansiktsløs pengesekk til å bli en tydelig aktør i kulturlivet, noe som forsterkes ytterligere i årets budsjett. Det er positivt.
Pengesekken blir mindre
Det er også helt riktig å legge til rette for en fremtid der den offentlige pengestrømmen til kulturlivet skrumper inn. Det er nemlig all grunn til å tro at det vil skje, om en legger fremtidsutsiktene for den norske økonomien til grunn. Om vi på tross av det skal ha et godt og levende kulturliv, må sektoren allerede nå begynne å tenke langt mer kreativt rundt inntektskilder og finansiering.
Men det er ikke all kultur som skal lønne seg. Og det er her vi finner den største svakheten i denne regjeringens kulturpolitikk.
Der en med rette kunne kritisere de rødgrønne for å vaere vel instrumentelle i alle samfunnsproblemene kulturpolitikken skulle løse, er denne regjeringen svaert vage i begrunnelsen av hvorfor vi i det hele tatt skal ha et kulturfelt.
Mangler en visjon
Helleland understreker riktignok i sitt budsjettforslag at vi fortsatt skal ha en solid offentlig finansiering av kultur. Men hun sier ikke noe om hvorfor.
Og selv om det er bred oppslutning om offentlig kulturpolitikk i dag, er det slett ikke gitt at det vil vaere det i trangere tider.
Da er det avgjørende at vi utvikler en kulturpolitikk som evner å si noe om hvorfor vi i det hele tatt skal se det som et offentlig anliggende å ha et levende kulturliv.
Det kommer nok ikke flere nye penger. Men det er heller ikke det vi trenger. Det er nye tanker. Om hva vi skal leve for. Ikke bare hva vi skal leve av.