Fortsatt på vei fremover
Arven fra Led Zeppelin
Carry Fire, som er Plants ellevte soloalbum, legger hverken skjul på hvor han kommer fra eller hvem som har vaert hans samarbeidspartnere gjennom femti år. Arven etter Led Zeppelin gir seg til kjenne der Plant lar folkemusikk og blues naere det sammensatte uttrykket sitt.
Den lar seg også spore der gitarlyden er eksplosiv og akkordene åpne. «Bones Of Saints» og «New World» er to av sangene der dette kan høres. Noe annet som også kan høres, er påvirkningen fra gitaristene og produsentene Budy Miller og T Bone Burnett. De har begge vaert avgjørende for Robert Plants vellykkede møter med moderne americana.
Den lyden som fyller musikken på Carry Fire, henter inspirasjon både fra Band Of Joy-perioden der Miller var sentral og fra Raising Sand-albumet med Alison Krauss, der Burnett trakk i trådene. Åpningssporet «The May Queen» speiler dette på vellykket vis. Det er et lettbent og fengende, blåmerket stykke som løftes frem av akustiske gitarer. En grublende Plant synger om livssykluser og «the dimming of my light». Det er stilfullt gjort, typisk Robert, og det smaker mer enn det overrasker. Tittelen refererer for øvrig til en tekstlinje i «Stairway to Heaven».
Gjør smakfulle valg
Det er fristende å påstå at den aldrende vokalistens stil ble påvirket i samarbeidet han hadde med bluegrass- og countrysangerne Alison Krauss og Patty Griffin. Den myke og avdempede sangstilen Plant la seg på gjennom Raising Sand-albumet, var i alle fall slående, og denne tilbakelente uttrykksmåten kler det han nå er ute etter å formidle.
Både «Dance With Me» og «A Way With Words» kan underbygge poenget mitt. Så er det selvsagt Robert Plant selv som styrer det store uttrykksregisteret og med sin overveldende erfaring gjør smakfulle valg.
Er gjennomgående bedre
På «A Way With Words» ligger det som må vaere piano og strykere sentralt i miksen. Det er uvant i Plant-sammenheng, men ubetinget vellykket. «Season´s Song» har et touch av Tim Buckley ved seg.
Stemmen til Plant har denne lett hese modenheten som har satt seg de senere årene, men han vet også å temperere med den indre kraften og intensiteten han fortsatt eier.
Jeg synes kvaliteten på låtene er gjennomgående bedre enn de har pleid å vaere på soloalbumene. På «Bluebirds Over The Mountain» er det selveste Chrissie Hynde som bidrar på vokal.
Dette albumets vellykkethet må ellers knyttes til bandet The Sensational Space Shifters. Det har utviklet seg til et elastisk og følsomt redskap for Robert Plants prosjekt og skaper en usedvanlig sterk helhet av tilsynelatende inkongruente stilsegmenter.