Styggvakkert
ambient og helstøpt, hodenikkende metall, mellom primale brøl og melankolsk vokal i Gilmour-land. Bandet mestrer begge uttrykkene godt, og skaper en helhetlig sound som er definerende for hele albumet. Hovedfokuset er likevel på metall, slik seg hør og bør fra et band som Enslaved.
Bandet opererer i et sammensatt, ettertenksomt lydbilde med godt spenn i materialet. Vi blir møtt av storslåtte og symfoniske partier, røffe gitarstormer, samt nedstemte deler som åpner opp bandets uttrykk.
Nykommer Håkon Vinje gjør en god jobb med å skape synthlyder som passer inn i den stramme produksjonen, og utfyller den hardtslående kvintetten.
På fenomenale «Axis of the worlds» legger han drivende orgeltoner under et gyngende riff, og gir låten en ekstra dybde. Storslått uten å bli svulstig. Fetisjen for syttitallets progrock tar aldri helt overhånd, men smyger seg pent inn i helheten. Tematisk er det fremdeles spor av vikingkultur, som på «Feathers of Eolh». I tillegg til å servere noen av albumets mest intrikate riff, hører vi dype mannskor og en tekst som leker med norrøn mytologi. (‘Eolh’ er en rune som av enkelte tilskrives mystiske egenskaper.)
Naturbilder brukes effektivt og bidrar til stemningen i musikken. Denne gangen skal tekstene ha vaert skrevet først, noe som gir en ny innfallsvinkel for bandet. Det er en mening bak de messende gitarene.
E fungerer best hørt fra begynnelse til slutt som et enhetlig verk. Slik kan man la seg suge inn i universet Enslaved skaper. De seks låtene er med ett unntak minst åtte minutter lange, noe som gir god plass til å utforske stemninger så vel som riff. Musikken får puste.
Slik har bandet skapt en dyp lytteropplevelse som man gjerne gjentar igjen og igjen.