Når ikke inn
Dagens norske musikkscene har endret seg radikalt siden Silje Nergaard kom som et friskt pust ved inngangen til 1990-tallet. I dag er vi bortskjemt med norske artister som har skapt seg et navn internasjonalt.
Det er i det perspektivet For you a thousand times med sitt milde vokalgrep ikke helt klarer å feste seg, til tross for et mer elektrisk uttrykk.
Nye grep
Hun gir oss små historier om store ting, og der er hun god. I enkelte av sangene berører hun en nerve som får deg til å lytte ekstra nøye. Afrika er et sted som står henne naer, og når hun gir oss sine afrikanske fortellinger, får musikken et løft.
Saerlig «It’s gonna rain» treffer spesielt godt både rytmisk, musikalsk og tekstlig. En sang om tørke og regn, og om en mors håp og ansvar. Her formelig føler vi hva regn betyr for dette kontinentet.
Sangen har en smittende optimisme. Kraftfull bass fra Audun Erlien, Sidiki Camaras perkusjon og Nyota Ndogos gjestevokal sammen med Mathias Eicks trompet trekker deg inn i stemningen. Silje synger med innlevelse på sitt avmålte vis. Der og da føler jeg hun har truffet noe nytt og spennende i sin musikk.
«Breathe» er en annen sang som rokker ved hvordan vi oppfatter henne som artist. Urovekkende, sart og kraftfull. En sang om hjelpeløsheten vi kan føle.
Strålende band
Alt ligger til rette for at dette kunne blitt hennes mest spennende album, med et strålende band i ryggen. Hun er på vei mot noe nytt, men så er det som om hun ikke helt klarer å fullføre det musikalske hamskiftet.
Det er ikke slik at jeg vil at hun skal vaere en annen artist. Hun er en jeg setter pris på og som også gir meg en god lytteropplevelse denne gang.
Det er bare det at hun gir oss noen følere som jeg vil ha mer av. Kanskje det blir for snilt, det er som om hun ikke helt når inn der det virkelig teller. Hun lager melodiøst vakre sanger, og bandet gir dem et varmt og dynamisk lydbilde. Elegansen er der, det samme er det sobre og tiltalende. Allikevel er det ikke nok.
Hennes sang klarer ikke helt å treffe lydbildet musikerne innbyr til. Det er som om hun svever over musikken og ikke i dens midte. Det er som å lytte på to plan.
For kjernepublikumet
Når dette er sagt, vil albumet treffe hennes kjernepublikum. Når hun synger vuggesangen «Hush little bird», kan man relatere til kjaerligheten den utstråler. Dette er et album om sterke møter, øyeblikksbilder og om ting som er bortenfor vår kontroll.
Hun sang en gang «Tell me where you’re going», og nå på sitt sekstende album er hun fortsatt på vei, både gjenkjennelig og med hjerte for en god fortelling. Jeg skulle bare ønske hun kunne utfordre sitt vokale spenn litt mer.