Er dette høstens beste TV-serie?
en prat med Charles Manson for å finne ut hva som gjorde ham til et manipulerende monster, en idé hans kolleger synes er like provoserende som den er meningsløs.
Bortsett fra Bill Tench, en litt karrièretrøtt byråveteran som driver FBIs Behavioral Science Unit. Etter et fengselsbesøk får FBI-duoen en åpenbaring om at Kemper og hans likemenn må forstås for å kunne skjønne hvem som står bak de grusomste mordene USA opplever.
Ed Kemper hvem, sier du? Han drepte ti unge kvinner, før han tok livet av sin mor og skjendet det avskårede hodet hennes. Alt dette skjedde etter han hadde sittet inne på – og snakket seg ut av – psykiatrisk avdeling for å ha drept sin egen bestemor.
Ved siden av Hannibal Lecter
Vi snakker altså om en ravende gal fyr, men som Holden Ford forstår: Han er også intelligent, sympatisk og artikulert, og en gullgruve for å «get ahead of crazy».
Komiker Cameron Britton gjør sin gjennombruddsrolle som Ed Kemper. Britton spiller den store, bamseaktige Kemper til fingerspissene slik han er portrettert i FBI-agent John Hughes’ bok Mindhunter: Inside The FBIs Elite Serial Crime Unit, som serien bygger på.
Han serverer monologer som er på høyde med Hannibal Lecters mest frysningsfremkallende øyeblikk i The Silence of The Lambs. Scenene mellom Britton og den i overkant blåøyde Ford (spilt av Jonathan Groff, Jesse fra Glee!) er hva alt annet i Mindhunter graviterer mot.
Det er god fremdrift når Ford irriterer FBI-kolleger, eller når hans potrøykende hippiekjaereste understreker hvilken nerd han er, men mest vil vi bare tilbake til rommet hvor Ford og Kemper prater.
Det er der Ford oppdager kartet over de skjulte stiene i Kempers
kuperte mentale terreng.
Fincher på sitt mest stilsikre
Mindhunter er skrevet av Joe Penhall og Jennifer Ashley, men har David Finchers signatur på hver eneste side. Tidskoloritten er noenlunde neddempet, bildeutsnittene rene og delikate og kontorscenene strålende for den komiske ventilen en slik serie trenger.
Faktisk kan de minne litt om de beste FBI-kontorscenene i Charlie Wilson’s War, hvor Philip Seymour Hoffman sto for mental gjørmebryting og fysisk dørknusing med byråkratiske sjefer.
Det er uansett David Fincher på sitt mest stilsikre. Det er selvsagt vanskelig å dømme Mindhunter basert på de to episodene vi fikk se på forhånd, men anslaget og kvaliteten er engasjerende som da Clarice Sterling satte seg ned med Hannibal Lecter.
Oscar-grossisten The Silence of the Lambs er basert på samme historie og mange av de samme menneskene, men Mindhunters tettere forhold til det historiske materialet gjør at den skiller seg ut, får eget liv og blir like fengslende.