Vi fører en politikk som sorterer mennesker ut fra sykdom. Det er nok nå.
Fredag den 13. ønsker vi å gravlegge norsk ruspolitikk ettertrykkelig – samtidig som vi peker ut veien for en ny.
I fjor ble vi lovet en ny ruspolitisk kurs av helseminister Bent Høie. I dag, fredag 13. oktober, ønsker vi å gravlegge den nåvaerende norske ruspolitikken ettertrykkelig.
Statsbudsjettet er lagt frem. De mest krevende forhandlingene er ferdige. Nå skal detaljene utmeisles og beslutninger fattes. Det burde ikke vaere vanskelig.
Nyere kunnskap og forskning på rusfeltet bekrefter det som praksisfeltet har sagt i flere tiår. Politikerne har alle de verktøy de trenger for å fatte riktige og ikke minst, menneskelige beslutninger.
Dersom våre folkevalgte mot formodning velger å opprettholde dagens ruspolitikk, gjør de det mot bedre vitende. Det kan i så fall best sammenlignes med uansvarlige voksne som velger å se en annen vei, som er villige til å ofre «260» mennesker i årene som kommer, og som bevisst vil la en prosentandel unge i kommende generasjoner få livene ødelagt av sykdom, urene stoff, sosialt stigma og forfølgelse — som en direkte konsekvens av at vi fører en politikk som sorterer mennesker ut fra sykdom.
Se kompisen din bli skutt i kneskålen
Når det kommer et lik seilende ned Akerselva med en sprøyte i halsen vet vi ikke engang om det er et overdosedødsfall eller et mord. Tallet vi operer med — 260 — er bare antall registrerte overdoser. Det reelle tallet kan vi bare anslå, fordi ruspolitikken ikke er under kontroll. På samme måte som at voldtekt av kvinner og menn i narkomiljøet er underrapportert, det samme er truslene og alle voldsepisodene.
Unge mennesker kidnappes, får bind for øynene, og kjøres bort i bil, for så å bli tvunget til å se på at kompiser skytes i kneskålen. Eller selv blir tvunget til å gjøre det. Alt på grunn av en liten bunke skitne tusenlapper. Straffeforfølgelse og kriminalisering har en høy pris. Den fører også til urene stoffer, til at syke bøtelegges, at de kastes i glattcelle, fengsel, kort sagt møtes med straff, mistenkeliggjøring og kontroll — fremfor helsehjelp.
Problemet med å plastre og straffe samtidig
En politikk basert på straffeforfølgelse fremfor helsehjelp har også ført til oppbyggingen av en saernorsk mastodont også kjent som LAR, eller legemiddelassistert rehabilitering. LAR er et utmerket eksempel på konsekvensene av at vi i Norge prøver å gjøre to ting samtidig: både plastre og straffe.
LAR er ikke som et vanlig legekontor, hvor du som pasient forteller hva som feiler deg og i samråd med legen finner den beste medisinen. Fastlegen har ikke kun to preparater å velge mellom, og legen risikerer heller ikke å bli anmeldt til Helsetilsynet i sitt forsøk på å hjelpe deg. I LAR er formålet kriminalitetsreduksjon basert på kontroll, noe som står i kontrast til ordinaer helsehjelp. Derfor får ikke de syke nødvendigvis den medisinen som ville gjort susen, men et snevert tilbud — kun for noen av de heroinavhengige, og ikke de som sliter med andre stoffer.
Se for deg at du i år etter år må gå feilmedisinert. Ikke fordi preparatet du trenger ikke finnes eller av mangel på medisinsk kunnskap, men rett og slett fordi det er gått politikk i hvilken helsehjelp legene kan få tilby. Det er satt klare irrasjonelle, symbolpolitiske grenser. Helsefaglig er de irrasjonelle. De grufulle konsekvensene av dette er mange. Den største av dem er at alle medisinene er tilgjengelige på gateplan, tilvirket i skitne laboratorier og brukes av alle som ikke får nødvendig helsehjelp. Forskjellen ligger altså i synet på en gruppe pasienter, sorteringen av disse og i hvorvidt stoffene er kontrollert eller ukontrollert, helsefremmende og livreddende eller skadebringende og dødelige.
Løftene som må innfris — nå
Gjennom 13 tekster de siste 13 dagene, har vi vist praktiske eksempler og løftet frem reelle problemstillinger, gjennom en kampanje på Facebook. Hver dag har en ny skribent lagt hodet på blokken for å vise det norske folk resultatet av dagens ruspolitikk, og de mange paradoks som ligger i at rusmiddelavhengige faller mellom Justisdepartementet og Helsedepartementet.
Vi forventer nå at politikerne innfrir valgløftene sine, og omsetter dem til realpolitikk. Til en politikk som reduserer smerte, skade og sykdom, og som derfor vil ha en utelukkende positiv effekt for hele samfunnet.
Avkriminalisering
Rusmiddelavhengige er først og fremst syke. De ønsker ikke å vaere kriminelle. Kriminelle handlinger og uønsket adferd må selvsagt alltid korrigeres. Men å tvinge flere
Unge mennesker kidnappes, får bind for øynene, og kjøres bort i bil, for så å bli tvunget til å se på at kompiser skytes i kneskålen. Eller selv blir tvunget til å gjøre det. Alt på grunn av en liten bunke skitne tusenlapper.
unge ut i et utenforskap de ikke ønsker å vaere i, er en politikk som står for fall.
Heroinbasert rehabilitering (HAB)
Diacetylmorfin, bedre kjent som heroin, brukes allerede i behandling av syke. Å nekte heroinister den medisinen som gir best smertereduksjon og best funksjonsnivå når bruken er under kontroll, er diskriminering.
Det fins alltids en fare for at fru Andresen vil misbruke valiumen eller sovemedisinen sin. Kan hende fru Andresen er sykelig ensom og har indre smerter som nedsetter hennes funksjonalitet eller livskvalitet. Kan hende fru Andresen ble misbrukt som barn eller baerer med seg andre traumer. Psykiske smerter må nå endelig sidestilles med fysiske. Å tvinge fru Andresen ut til rusmiljøene der hun må betale 200–400 prosent overpris for den rette medisinen, noe som vil føre til at fru Andresen må begynne å stjele, selge gatemagasiner eller smådeale for å kunne finansiere smertelindringen sin, er direkte umenneskelig.
Ta i bruk hele felleskatalogen
Det er brukeren selv som har best oversikt over hvilke medisiner som virker. Makten må derfor overføres til pasient og fastlege. Vi vet uansett ikke langtidsvirkningene av de legalt tilgjengelige medisinene, men vi vet at både cannabis- og/eller amfetaminbaserte medisiner (ADHD-medisin) er langt mindre skadelige enn de fleste preparatene legene i dag skriver ut med raus hånd – som eksempelvis antidepressiva og andre C-preparater.
Flerbruksrom og sprøyterom
Inntil ny realpolitikk er innført, vil det vaere behov for fortsatt skadeforebyggende tiltak som sprøyterom og flerbruksrom og, ikke minst, gratis engangsutstyr. Dødeligheten av hepatitt C er stor i denne pasientgruppen. Smittefaren av hepatitt C og andre sykdommer som et resultat av at utstyr deles, er stor. Skadereduksjon må gå foran moralisme også her.
13 punkter – 13 tekster - 13 dager
260 dødsfall.
I løpet av 13 dager ber vi om at vedtak fattes.
For hver dag som går bankes en ny tenåring opp. Nok en sprøyte med ukontrollert stoff som ingen har hatt tid til å analysere, blir satt.
13 dager er alt vi kan gi. Nå må politikerne handle. En ny rusreform må innføres. Det er nok nå.
Jan-Erik Tørres, Iren Magnussen, Heidi Hagen, Arild Knutsen, Trond-Arne Ausdal, Bjørn Dahl, Trond Henriksen, Sturla Haugsgjerd, Siri Gerz Sollie, Janne Andresen, Simon Osen, Thomas Kjøsnes, Ane Ramm, Foreningen Tryggere Ruspolitikk, Foreningen for human narkotikapolitikk, Normal, LAR-Nett Norge, ProLar, EmmaSofia.