Terroristen må ikke vinne

Etter udåden i 2011 var mantraet at terroristen ikke måtte vinne. Terroristens handlinger skulle møtes med mer åpenhet, demokrati og kjaerlighet. Mange mente at de skadede regjeringsbygningene måtte bevares, riving innebar varige spor etter terroristen.

Vinneren av konkurransen om nytt regjeringskvartal er sikkert det beste av de syv forslagene. Men terroristen blir den store vinneren.

Oppgaven var umulig: Å skape vakre, funksjonelle regjeringsbygninger og gode byrom med utgangspunkt i et altfor stort program og med rammer som prioriterte sikkerhet og drift foran hensynet til et godt bymiljø. Konkurranseforslagene ble en manifestasjon på arrogant sentralmakt, det stikk motsatte av åpenhet og demokrati.

Mange har stilt seg uforstående til behovet for å sentralisere departementene. At sentralisering styrker den nasjonale sikkerheten er tvilsomt, og det fremstår som uklokt å fraflytte velfungerende, til dels nye regjeringsbygninger.

Venstre, SP, SV, Rødt og MDG er motstandere av planene. Ap sitter med nøkkelen til en nødvendig revurdering. Partiet bør lytte til signalene fra egne Oslo-politikere, kaste av seg rollen som samarbeidende «styringsparti» i trespann med Høyre og Frp og velge folkeflertallets side.

I motsatt fall kan de planlagte byggene bli et utålelig monument over terroristens udåd.

Men de kan også bli et monument over politikere som glemte visjonene fra dagene etter terroranslaget, og som svarte på den viktigste byggeoppgaven siden realiseringen av Oslo rådhus med å rive Viksjøs markante regjeringsbygninger og erstatte dem med anonym, overdimensjonert kontorbebyggelse. Dette bør ikke Oslo by eller stortingsflertallet akseptere.