Vil­le jeg likt å sit­te på et kon­tor?

Aftenposten - - Meninger -

Vil­le jeg ikke da likt bed­re å job­be i fel­ten? El­ler kan­skje ikke? Jeg vet ikke. Har jeg valgt feil stu­di­er? Hvor­dan kan jeg vite hva jeg vil?

Rett fra vi­dere­gå­en­de. Hvor­dan skal jeg ta det­te val­get? Jeg har så man­ge tan­ker i ho­det om for­skjel­li­ge ting. Jeg vet at den gra­den jeg går nå kan gi meg utal­li­ge mu­lig­he­ter der ute, til å job­be in­ter­na­sjo­nalt. Men som hva? Kla­rer egent­lig ald­ri å set­te fin­ge­ren på det­te. Hva blir jeg?

Al­le er ueni­ge

Le­ger Uten Gren­ser er en av or­ga­ni­sa­sjo­ne­ne jeg ten­ker på som et mu­lig sted å job­be. Men vil­le jeg ikke da va­ert syke­plei­e­ren? Vil­le jeg likt å sit­te på et kon­tor og ar­bei­de med bud­sjet­ter el­ler ad­mi­ni­stra­ti­ve opp­ga­ver? Vil­le jeg ikke da likt bed­re å job­be i fel­ten, ta vare på barn som kom­mer inn? Hjel­pe men­nes­ker som vir­ke­lig er i nød og som tren­ger det? El­ler kan­skje ikke? Jeg vet ikke, og mam­ma opp­mun­t­rer meg til å fort­set­te, hun har tro­en på meg. «Det tar tid å kom­me inn i noe», «du må bare stå på», «sånn er li­vet», «du kla­rer det du vil kla­re», «du har jo all­tid va­ert flink, du kla­rer det­te også». Hand­ler det­te om hvor flink jeg er?

Jeg els­ker å bo sam­men med beste­venn­in­nen min. Det er noe av det bes­te jeg har va­ert med på i li­vet mitt. Li­ke­vel fø­ler jeg meg ab­so­lutt ikke bra inn­ven­dig. Hva hand­ler det om? Er det på grunn av at jeg bare ikke er klar for å stu­de­re, el­ler at jeg har valgt feil stu­di­er? Vil­le jeg blitt lei av å job­be et år? Had­de det gitt meg mye å rei­se og se ver­den, for så å stu­de­re noe helt an­net el­ler det sam­me igjen? Jeg har snak­ket med man­ge, både ven­ner og fa­mi­lie og råd­gi­ve­re, om det­te. Men al­le er ueni­ge, skal jeg høre på dem?

Jeg må vite hva jeg vil

Når jeg er ale­ne, prø­ver jeg å spør­re meg selv om hva jeg egent­lig vil. Jeg kom­mer til bunns i det hver gang, men kon­klu­sjo­nen min va­rer bare i én dag el­ler to før jeg på nytt får et lite sam­men­brudd, el­ler et stort et der jeg bry­ter to­talt sam­men, rin­ger al­le og tren­ger hjelp til å stab­le meg på bei­na av hvem som helst som er i naer­he­ten. Hva skal jeg gjø­re? Det er jo bare å full­fø­re til jul, men sam­ti­dig er det så him­la vans­ke­lig.

Hvor­dan skal jeg over­le­ve å føle på de fø­lel­se­ne jeg har nå helt frem til jul? Det er sett i det per­spek­ti­vet ufat­te­lig len­ge til, men ut fra pen­sum­lis­ten og ek­sa­mens­lis­ten er det jul i mor­gen. Jeg tren­ger å la­ere meg å ta egne be­slut­nin­ger og stå for dem. Vite med meg selv hva jeg vil og va­ere sik­ker på at når jeg tar en av­gjø­rel­se som er så stor som den­ne, kom­mer jeg ikke til å flyt­te hjem også går det to da­ger før jeg fø­ler meg like ille igjen. Hvor­dan kan jeg vite hva jeg vil?

FOTO: SHUTTERSTOCK/NTB SCANPIX

Jeg spør meg selv hva jeg egent­lig vil, men kon­klu­sjo­nen min va­rer bare i én dag el­ler to, skri­ver Guro Otte­sen (19).

Guro Otte­sen (19)

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.