Ti år med Iphone: Hvor ble jeg av?
Iphonen har forandret alt. Meg inkludert.
Every once in a while, a revolutionary product comes along that changes everything. Det sa Steve Jobs på MacWorld SF i januar 2007. Det er gått ti, snart elleve, år siden Applegründeren Jobs sto på scenen i San Francisco og lanserte Iphone.
Vi i Aftenposten skrev en hel notis om lanseringsnyheten fra det vi kalte «WacWorldmessen i San Francisco».
Notisen fokuserte saerlig på at nyskapningen var «en helt knappefri mobiltelefon». Dagen etter skrev vi en ny notis om at aksjene i Nokia og Samsung falt på nyheten. Så nevnte vi ikke nyvinningen igjen før seks måneder senere.
Det er ikke alltid lett å vite hvilke saker som skal forandre verden.
TIL STEDE, MEN IKKE TILSTEDEVAERENDE.
Men ti år og en sommer senere står jeg på Bekkestua T-banestasjon i Baerum. Her er noen titalls naboer, bekjente og fremmede. Vi venter på perrongen. Vi står der sammen, tilsynelatende. Men hvor er vi, egentlig, i Iphonens tidsalder?
Til stede? Bortreist? Samtidig.
Vi står fysisk på perrongen. Mentalt er banen likevel gått forlengst. Til jobben, til venner, til sladder, nyheter og spill på telefonen. Jeg har holdt en slags telling. På en vanlig dag står rundt syv av ti av oss med blikket festet på den lille skjermen. Ingen revolusjon har vel noensinne fått så mange til å bøye nakken som den Steve Jobs lanserte denne vinterdagen i 2007.
Enten vi venter på trikken eller føler oss smått utilpass på fest med fremmede: Med den lille skjermen kan vi rømme på sekundet. Vaere til stede, men likevel så langt borte. Ingen rundt deg kan vite om du bare kjeder deg, gjemmer deg litt eller om du faktisk har fått en fryktelig viktig e-post.
I løpet av 10-årsjubileet for årtusenets hittil viktigste nyskaping har det ikke vaert noen ende på artiklene om hvordan smarttelefonen har forandret verden.
– For hver app du har på skjermen, er det en bransje som er gått under, sier sidemannen på jobben.
Selv tenker jeg at for hver app jeg legger til på telefonen, er det litt av familielivet som går under.
TELEFONEN EIER MEG. Hjemme er vi nå i samme rom, samboeren og jeg, men jeg er i mitt eget univers. Minstemann gråter, sier hun, men jeg hører slett ikke noen gråt, jeg vil vaere i fred. Bare litt til. Med neste artikkel. Neste tweet, snap, post, bilde eller registrerte løpetur.
For når jeg legger noe ut, da eier telefonen meg. Hvis jeg ikke sjekker hva folk svarer og synes, ynker den seg. Sender varsler. Tenner røde lamper. E-poster og hilsener. Hvor ble du av? Det er tusen venner og annonsører som venter på deg, vet du ikke hva du går glipp av?
Jeg er altså hjemme, men likevel langt borte. Det er nok på tide å komme hjem igjen.
Frem til i fjor pratet vi stadig mer i mobiltelefon. Den som fortviler over skravlekjerringer på T-banen, kan kanskje se håp i statistikken: Fra 2015 til i fjor stoppet veksten i gammeldagse taleminutter i Norge nesten helt opp. Passerte vi taletoppen i 2016?
CD-ene var i trøbbel lenge før Iphonen kom, men med mobilnett og lagring «i skyen» (altså på nettet), kunne vi bruke Spotify overalt. Skyens fremste egenskap er likevel som barnevakt. Plutselig kan barnefamilier både spise ute og reise i mer enn 35 minutter uten relasjonshavari. Takk, NRK Super.
Utviklingen av hovedstadens nye kollektiv-billettsystem Flexus var en lidelse både for passasjerer og skattebetalere. Selv rakk jeg akkurat å få bot fordi det elektroniske reisekortet ikke virket før smarttelefonen kom oss alle til unnsetning. Ruter-appen har dessuten samme gode kvalitet som papirbilletten: Den viser hvor lenge det er til du må kjøpe ny billett.
Forleden fikk min sønn en bunke med papir i gave. På arkene var det bilde av torsk. Var det kunst? Var det euro? Islandske kroner? Nei da! Norge har fått nye penger. Når kom disse, egentlig? For min del kunne de nye pengene havnet rett på museum.
I all vår digitale distraksjon kan vi bruke kameraknappen til å huske hvor vi har vaert. Og få ting dokumenterer så mye av menneskeheten, som tilgjengeligheten av et godt kamera. Vi tar bilder av oss selv. Barn som ler. Klassekamerater som har sex i storefri. Politi som liker vold. Krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd.
Kombinasjonen av kamera og sosiale medier er eksplosiv. Vi pynter oss selv og livet vårt for hverandre. Barndommen sendes live. Sexen i friminuttet går viralt. Politiet må svare for voldsbruken. Krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd blir sanksjoner, opprør og revolusjoner.
Vi er kanskje fortapt i cyberspace, men med GPS vet vi akkurat hvor vi er på kloden. Den flisebutikken på Alna har aldri vaert lettere å finne. Og kombinasjonen av GPS, kart og betalingssystemer har gitt taxisentralene noe å slite med. Bare politikerne kan vel redde dem før de selvkjørende bilene kommer. Gratis, sa du? Hvis produktet er gratis, er det du som er produktet, heter det. Facebook, Snapchat og Google er laget for å selge deg til annonsører. Heldigvis koster Iphonen mye penger, og de tjener nesten ingenting på reklame. Derfor kan vi håpe på at Apple er litt på vår side i kampen om personvern og sporing.