Stisyklistenes verktøy
De bruker teknologi i jakten på den perfekte turopplevelsen. Og redder kanskje livet i samme slengen.
Andreas Gjaerde klikker en fot på plass i pedalen på den fulldempede tohjulingen før han sjekker kartet på sykkelcomputeren på styret foran seg. På den vesle skjermen vises ruten han har planlagt for dagens tur. Alt han må gjøre for å finne veien, er å følge pilene. Han retter på hjelmen, smiler et «Klar!» til kompisene, før fire stisyklister tråkker inn i skogen.
I samme øyeblikk, nede i byen, piper det i telefonen til Andreas’ samboer. I den automatisk sendte meldingen ligger en link til et kart der hun kan se nøyaktig hvor Andreas tråkker. Om sykkelcomputeren i løpet av de neste timene skulle registrere at sykkelen går fra høy hastighet til bråstopp på unormalt kort tid, vil en annen melding tikke inn: «Ulykke skjedd. Send hjelp.»
SYKLISTENS METODE. Teknologi er for lengst blitt fast følge for svaert mange turfolk. Dagens mobiltelefoner, GPS-er og et utall andre dingser har gjort det enkelt å finne, spore, følge og dele turer, samt kommunisere med omverdenen og øke sikkerheten. En gruppe som definitivt nyter godt av dette, er stisyklistene. Uten nyvinningene ville mange strevd hjulene av seg for å finne sykkelvennlige stier. For Andreas Gjaerde starter de fleste turer foran en datamaskin.
– Om jeg skal utforske et nytt område, bruker jeg gjerne stidelingstjenester som Trailguide først, forteller han.
– Eller andre sider som Strava. Felles for dem er at de inneholder kart over ruter, og beskrivelser og bilder fra folk som har syklet dem. Det gjør det enkelt å finne ruter som passer. Når turen er ferdig planlagt, laster jeg den ned til sykkelcomputeren eller mobilen. Og så er det egentlig bare å sykle.
På vei gjennom skogen har han konstant oversikt over hvor han er på kartet. Computeren viser også fart, snittfart og tilbakelagt avstand. I tillegg til hjerterytme, en informasjon som kommer fra pulsbeltet syklisten har rundt brystet.
– Pulsen er nyttig for å se hvor hardt jeg trener. Jeg kunne også sett wattstyrken i pedaltråkkene mine, men måleren for det har jeg ennå ikke tatt meg råd til, sier Gjaerde.
EVIG MOTIVASJON. Når turen er over, blir alle data lastet direkte over i trenings- og turdelingstjenesten Strava. På nettsiden glir dataene inn blant dataene til noen titalls millioner brukere verden over. Her er stisyklerne en voksende gruppe.
– Dataene bruker jeg til å sammenligne meg selv og andre. Det er ekstremt motiverende å se min egen progresjon, eller hvordan jeg presterer mot folk som sykler de samme rutene, sier Gjaerde.
Blant Stravas mange funksjoner er muligheten til å konkurrere på tid på ulike brukerdefinerte strekninger. Dette gjør at stisyklere og andre kan delta i en slags evigvarende konkurranser uten påmelding eller faste tider.
Og når dagens data er innlagt og sammenlignet, begynner Andreas Gjaerde der han startet: Med planlegging av nye turer.
DELER MED VERDEN. Bak ett av planleggingsverktøyene står programmerer Bjørn Jarle Kvande. Han lanserte i 2015 nettstedet Trailguide, som i dag besøkes av noe sånt som 10.000 personer månedlig i høysesongen for stisykling. Her kan folk både finne stier og dele egne turforslag.
– Målet var å lage en app som alle enkelt kan bruke for å finne stier hvor som helst i verden, sier Kvande. Han befinner seg for øyeblikket i Italia, og bruker sin egen app til å finne stier som andre har lagt inn i naerheten.
– Tanken er at folk med dårlig tid, som småbarnsfaren, skal kunne flippe opp telefonen og dra rett ut på for eksempel en to timers tur i et område han aldri har vaert i.
Fremdeles ligger de fleste stiene i Trailguide i Norge, og 60 til 70 prosent av brukerne er nordmenn. Men Kvande håper å kunne gjøre tjenesten større i utlandet. Kanskje kan appen også trekke flere utenlandske stisyklere til norske skoger og fjell.
GRUNN TIL KJEFT? Ikke alle ser lyst på muligheten for mer stisykling. Bak de grove dekkenes fremrulling har det alltid gått en diskusjon om naturslitasje og farlig ferdsel. På denne reportasjens tur får journalisten, som har lånt sykkel og tregt nybegynnertempo, kjeft for å sykle i et naturreservat (det er lovlig å sykle på merkede stier i reservatet, men det vet ikke mannen som kjefter). De mer drevne syklistene raser dessuten av sted i en fart som nok er egnet til å skremme for eksempel småbarnsfamilier.
Må fotgjengere nå frykte at de vil kunne møte stisyklister med mål om å slå fartsrekorder i annenhver sving?
– Det tror jeg ikke blir noe problem. De aller fleste stisyklister, også de som er ute etter rekorder, tar hensyn på steder hvor de vet at noen kan komme imot, sier Stian Bergeland, som er styreleder i Norsk Organisasjon for Terrengsykling.
Han mener at stisyklister flest følger Stivettreglene som skal hindre nettopp denne typen konflikter.
Både han og Bjørn Jarle Kvande sier at teknologien bidrar til at sykkeltrafikken spres til flere stier, men mener at dette bare er positiv.
– Man kan ikke stoppe stisykling. Det er en aktivitet som vil fortsette å vokse. Da får man heller tilrettelegge for at man sykler på steder og måter som tar hensyn, sier Kvande. Han påpeker at det i Trailguide ligger mulighet for å informere brukerne om spesielle forhold.
– Spredning av trafikk hindrer for stor belastning på enkeltstier. Samtidig er det en bonus at man får holdt åpne gamle ferdselsveier som i dag er i ferd med å gro igjen, mener Stian Bergeland.
TEKNOJAG. Alle stisyklistene vi snakker med, sier at turopplevelsen er hovedgrunnen til
at de sykler. Ikke rekorder eller loggføring. Stian Bergeland innrømmer imidlertid at teknologien tidvis står i veien for å nyte opplevelsen fullt ut.
– Målet om å kjøre fort på ulike strekninger blir en besettelse for noen. Jeg har selv tatt meg i å ha perioder der det har vaert viktigst å prestere godt.
Andreas Gjaerde kan på sin side bli direkte lei dingsene sine.
– Av og til får jeg følelsen av at »Pokker heller, nå må jeg bare skru av!». Fordi det blir et jag etter å alltid gjøre det bra. Når den følelsen kommer, logger jeg av mobilen, napper vekk sykkelcomputeren – og bare er på tur.