Ap-folk er forvirret over et parti som så til de grader har bommet

Det ser trist ut for Støre&Co., men Arbeiderpartiet kommer til å vinne valg igjen.

Pussig nok er det Høyre-statsråd Torbjørn Røe Isaksen som i Morgenbladet kommer med denne trøstende konstateringen. Mer enn de fleste er han opptatt av politikkens lange linjer. Slikt blir det ofte spennende analyser og spissformulerte konklusjoner av.

Også i en tid der Arbeiderpartiet i sjelden grad viser seg frem som et parti i villrede. Ap-folk er bekymret og forvirret over et parti som så til de grader bommet i møtet med velgerne. Og det etter fire blåblå regjeringsår.

Krise og sko

Sosialdemokratiet er «i krise», har Martin Kolberg slått fast. Han støttes av LO-leder Hans-Christian Gabrielsen, mens Jørn Eggum, sentralstyremedlem i Ap og leder av Fellesforbundet, angriper de mange Apkandidatene med akademisk bakgrunn og etterlyser folk «som har hatt skoene på».

«Frp er det nye arbeiderpartiet», forkynner Ap-vennlige Dagsavisen på sin førsteside. En gjennomgang avisen har gjort av samtlige stortingspolitikeres bakgrunn, viser at «partiet som ligner mest på folk flest, er Fremskrittspartiet».

Onsdag offentliggjorde forskerne Bernt Aardal og Johannes Bergh de foreløpige resultatene fra årets store valgundersøkelse. Den viser at den største velgerflukten gikk fra Arbeiderpartiet til Sp (63.000 velgere) og SV (40.000 velgere).

Funnene er ikke spesielt overraskende. At et parti som går tilbake, mister velgere til partier som går frem, tilhører valgforskningens logikk, spesielt når partiene hører hjemme på samme politiske side.

Men det denne valgundersøkelsen ikke gir svaret på, er den dramatiske velgerflukten som skjedde fra Arbeiderpartiet i selve valgkampen. Med 2001-katastrofen (24,3 prosent) som unntak har Ap en tradisjon for økende oppslutning i ukene før valget. Denne gang var det motsatt: Det var fra midten av august at velgerne sviktet, selv med et Ap som satte sitt fryktede valgkampmaskineri i høygir.

Det er i dette nøkkelen til å forstå Aps krise kan ligge. Sp økte jo ikke i oppslutning fra junimålingene til valget. SV økte noe, men ikke nok til å forklare Aps kollaps.

LO-organiserte svikter

Så viser en undersøkelse Opinion har gjennomført for LO, at det er de fagorganiserte som svikter sitt gamle parti. Bare 38,4 prosent av LO-medlemmene stemte Ap i år. For fire år siden – da Ap gjorde et dårlig valg – var det tilsvarende tallet 45,7 prosent. Bare fire måneder før årets valg svarte over halvparten av de LO-organiserte at de hadde planer om stemme Ap, ifølge en undersøkelse gjengitt i VG.

Igjen: Det er i selve valgkampen faneflukten virkelig blir et problem. Det er da regjeringsdrømmen knuses for Ap. Og det er partiets tradisjonelle kjernevelgere som mister tilliten til sosialdemokratiet.

Det er liten grunn til å tro at hovedgrunnen er å finne i Jonas Gahr Støres manglende bakgrunn i arbeiderbevegelsen. Dette stikker mye dypere. Støre har da også vaert mer lydhør for LOs agenda enn Jens Stoltenberg ofte var.

Jakten på middelklassen

Arbeiderpartiet har de siste 20 årene bevisst jaktet på middelklassevelgere.

Det ble tydeliggjort i kjølvannet av Tony Blairs enorme velgersuksess med sitt New Labour. Hans analyse var at med en stadig minkende industriarbeiderklasse og et økende utdanningsnivå hos stadig flere, ja, så måtte sosialdemokratene kapre middelklassevelgere for å vinne valg.

Ikke minst Jens Stoltenberg var svaert opptatt av det som skjedde i Aps britiske søsterparti.

Logikken er der fortsatt, men troen på at dette er løsningen for Europas sosialdemokrater, er ikke like sterk lenger. Sosialdemokratene ligger i viktige land med brukket rygg. I flere av dem er det innvandringskritiske høyrepopulister som har overtatt arbeiderstemmene. I Blairs gamle parti har venstrefløyens Jeremy Corbyn erobret makten. Han var dømt til nederlag av sine motstandere, ikke minst av Tony Blair, men er nå en suksess. Og det med klassisk venstrefløyretorikk.

Her i Norge sliter Ap med å finne sin egen vei.

Senterpartiet stjeler distriktsvelgere på sin konsekvente motstand mot reformer som ikke begeistrer Ap, men som partiet ser nødvendigheten av.

SV er, etter fire opposisjonsår, sluppet fri fra «herrefolkets» (Kristin Halvorsen karakteristikk av Ap) regjeringsgrep og får tilsig av Ap-velgere som vil ha sitt gamle parti til venstre.

Erna Solbergs Høyre utfordrer Ap i kampen om de såkalte lillavelgerne, som liker styringsdyktighet og politiske kompromisser.

Og forrige ukes diskusjon om de afghanske oktoberbarna ble en påminnelse om hvor farlig splittende asyl- og innvandringspolitikken kan vaere nettopp i Ap. På dette området står partiet i fare for miste velgere til både SV og Frp.

Uforutsigbart samspill

Det er dette sammensatte politiske bildet Jonas Gahr Støre møter når han nå skal lede Ap ut av krisen. I sin korte ledertid har han opplevd både målinger på 40-tallet og et knusende nederlag. Slik vet han at politisk oppslutning også skapes av stemningsbølger og ytre begivenheter. Krisehåndtering og politisk grunntone. Samt det uforutsigbare samspillet mellom motstandernes feiltrinn og egne suksesser.

Derfor vet han også at Torbjørn Røe Isaksen nok har rett i at «Arbeiderpartiet kommer til å vinne valg igjen». Men han vet også at det er helt umulig å spå noe om når tiden er moden.