Steilere fronter enn noen gang
Halvannet år etter brexit-folkeavstemning:
Folkeavstemningen om britenes EU-medlemskap i fjor skulle bidra til ro. Utfallet ble en altoppslukende konflikt.
Tallet på folkeavstemninger i Europa har økt kraftig. Men i stedet for å legge vanskelige spørsmål døde, kan utfallet bli det stikk motsatte.
– Brexit gjør meg vanvittig frustrert. Kall meg gjerne dårlig taper, men jeg tror en ny avstemning ville gitt et annet resultat, sier Anna Byrne (20).
Vi møter kunststudenten i London-bydelen Lambeth. Her stemte 79 prosent for å bli i EU ved folkeavstemningen for 17 måneder siden. Det gjorde området til det mest EU-vennlige på øya.
I motsatt ende var Boston i Lincolnshire, der 76 prosent ville forlate EU. Også her står folk på sitt.
– Endre mening? Om brexit? Nei, det kommer aldri til å skje, sier John Epton (77).
Han hviler arbeidsnevene på grinden inn til hagen. Fra nabohuset på andre siden av veien durer det intenst fra en hekkeklipper.
– Polakker. De har nettopp flyttet inn. Absolutt hyggelige folk, men det har kommet altfor mange. Det blir jeg minnet om hver gang jeg går gjennom byen, sier han.
Byrådsleder Michael Cooper (56) sier innvandrere fra Øst-Europa utgjør mellom 25 og 28 prosent av befolkningen i dag – mot noen få prosent tidlig på 2000-tallet.
– Boston har opplevd en massiv sosial endring. Det er den klart viktigste grunnen til at så mange ville ut av EU, og det har ikke endret seg, sier Cooper.
– Verste siden borgerkrigen
Folkeavstemningen om britenes EU-medlemskap i juni 2016 skulle bidra til ro rundt et spørsmål som
har hjemsøkt britisk politikk i flere tiår, men i stedet har det brutt ut en konflikt som dominerer britisk samfunnsliv fullstendig. Og det ser bare ut til å bli verre.
«Det britiske samfunnet er trolig mer splittet enn noen gang siden borgerkrigen for 375 år siden», skriver kommentator og forfatter Patrick Cockburn i The Independent.
Nylig ble finansminister Phillip Hammond, som tar til orde for en lang overgangsperiode etter brexit, beskyldt av en tidligere finansminister fra samme parti for å forsøke å «sabotere» utmeldingen, mens den konservative radioverten Julia Hartley-Brewer mente Hammond burde stilles for riksrett.
Twitterkontoen til Leave.EU, en av kampanjene som kjempet for å få Storbritannia ut av EU, blir stadig mer ytterliggående og bruker nå ord som «quislinger» og «parasitter» om sine motstandere.
På den andre siden er det en rekke grupperinger og personer som kjemper for å stoppe brexit. Håpet om at de som stemte for å bli i EU, gradvis ville stille seg bak brexit, ser fjernere og fjernere ut, ifølge Chris Curtis, analytiker i YouGov.
– Det har skjedd noe det siste halvåret. Det ser ut som det blir mer og mer legitimt å ta til orde for å stanse prosessen på en eller annen måte, sier Curtis.
Andelen av «Remain»-velgerne som støtter gjennomføringen av brexit i en eller annen form, har falt fra 51 prosent til 33 prosent fra juni til nå.
Flere folkeavstemninger
– Folkeavstemninger er en enveisgate. Det er vanskelig å gjøre en helomvending eller komme seg tilbake til utgangspunktet etter at folket har sagt sitt, sier Andreas Auer.
Professoren ved universitetet i Zürich har forsket på folkavstemninger gjennom en lang karrière og grunnla Centre for Research on Direct Democracy.
Statistikken de lager, viser at folkeavstemninger blir mer og mer vanlige i Europa.
Mens det fra 1950- til 1980-tallet i snitt ble avholdt 11 avstemninger i tiåret, ble det fra 2006 til 2016 avholdt 53 i landene som er medlemmer i EU.
The Economist er blant dem som er skeptiske til utviklingen.
«I stedet for å løse krevende spørsmål har folkeavstemninger i stedet en tendens til å forverre dem», skriver de i en leder og viser til avstemningen om skotsk uavhengighet i 2014 som ga nasjonalistpartiet et kraftig oppsving.
Kommentator Patrick Cockburn i The Independent sammenligner brexit og folkeavstemningene om uavhengighet i Catalonia og i Kurdistan tidligere i år og skriver at slike avstemninger er «dømt til å mislykkes».
Mange katalanere har vaert misfornøyde med Madrid i mange år, men situasjonen ble først satt på spissen etter at de lokale myndighetene gjennomførte en folkeavstemning som de mente ga dem legitimitet til å bryte ut av Spania. Også der har spørsmålet splittet familier og lokalsamfunn.
– Folkeavstemningene skaper et inntrykk av at det endelig skal tas en viktig beslutning ved å redusere komplekse problemstillinger til et overforenklet «ja» og «nei». Det folk bes om å samtykke til, er ofte ønsketenkning, mens det de bes om å si nei til er et virvar av ubeslektede bekymringer, skriver Cockburn.
Forsvarer folkeavstemninger
Professor Auer mener på sin side at folkeavstemninger er et godt instrument både i enkle og kompliserte politiske saker.
– Det at vi ikke kan avholde folkeavstemninger fordi folket ikke skjønner sakene, er etter min mening bare tull. Det er ikke sånn at alle representanter i parlamentet heller forstår alt eller kun tar rasjonelle beslutninger, sier han.
Auer peker på at de fleste avstemninger er langt mindre splittende enn brexit.
– Folkeavstemninger produserer ikke nødvendigvis bedre politikk, men usikkerheten de skaper, gir folk en følelse av at ikke alt er gitt på forhånd, noe som er sunt for et demokrati, sier han.
– Folket bør spørres en gang til
Professoren peker på at beslutninger tatt gjennom folkeavstemninger ofte har større legitimitet i befolkningen enn beslutninger tatt av regjeringen, i parlamenter eller i domstoler. Auer mener samtidig at det er en feiloppfatning at det er udemokratisk å gjennomføre flere folkeavstemninger over samme spørsmål.
– Beslutninger tatt ved folkeavstemninger, må ikke behandles som noe guddommelig. Parlamentet i Storbritannia bør ikke stoppe brexit, men jeg mener det er gode argumenter for at folket bør spørres en gang til.
Han peker på at sveitserne stemmer over de samme sakene igjen og igjen.
– Også i hverdagen endrer folk mening hele tiden. Det må også det britiske folket få anledning til å gjøre, saerlig når de kan se konturene av hva det å forlate EU vil innebaere, sier Auer.
Vil ikke stemme igjen
Tilbake i Boston er byrådsleder Cooper ikke spesielt sulten på en ny folkeavstemning. Han tar oss imot hjemme på gården. Der driver han campingplass og et museum for mikrobiler og diverse annen gammel, britisk memorabilia.
– De som vil bli i EU, tror fortsatt at de kan omvende oss. Det har de trodd veldig lenge uten å komme noen vei. Det kommer aldri til å skje.
Cooper sier ledigheten er svaert lav, men at innvandringen likevel skaper sosiale problemer i Boston. Mange boliger er blitt gjort om til hybelhus der det bor mange flere enn de er beregnet for.
– Demografien er også i ubalanse. Vi har fått en høy andel unge menn og unge familier, og det setter tjenestetilbudet under kraftig press. Vi kan simpelthen ikke fortsette å ta imot folk i det tempoet som har vaert. Brexit er vår sjanse til å stenge slusene, sier han.