Dårlig utsikt fra skyttergravene

Den fastlåste norske islam- og integreringsdebatten fører til at unge som kjemper for å finne sin egen plass i det norske samfunnet, ikke får den støtten og anerkjennelsen de fortjener.

Med boken Hvem snakker for oss? har Bushra Ishaq utløst nok en omdreining i den polariserte skyttergravsdebatten om islam og integrering. Basert på funn fra en spørreundersøkelse blant norske muslimer der flertallet gir uttrykk for positive holdninger til demokrati, likestilling og menneskerettigheter, hevder hun at det ikke finnes noen store verdikonflikter mellom muslimer og majoriteten i Norge, og at vi heller bør fokusere på negative holdninger mot muslimer.

På sosiale medier og i avisspaltene har debatten dreid seg om metode. De som sympatiserer med Ishaq, mener vi nå har fått fasiten om muslimer i Norge, mens de som er kritiske til innvandring og islam mener undersøkelsen bør skrotes. Men hvis vi lar spørsmålet om svarprosent og metoden ligge, hva vet vi egentlig om verdikonflikter i det flerkulturelle samfunnet, og er vi blitt noe klokere av debatten i kjølvannet av boken?

På ett vis bekrefter den voldsomme kritikken noe av det Ishaq skriver. Fritt Ordprisvinneren har tidligere trukket seg fra offentligheten på grunn av hets og trusler. Heldigvis er det mange unge muslimer som ikke lar seg skremme til taushet, men terskelen blir ganske høy når de må tåle så mye dritt – gjerne fra «begge sider» – når de deltar i offentligheten. Og til tross for metodiske svakheter kan forskere på feltet kjenne seg igjen i mye av det som beskrives i boken: Det er for eksempel ingen grunn til å tvile på at de fleste muslimer setter pris på det norske demokratiet, er positivt innstilt til menneskerettigheter, ikke minst religionsfriheten, at de liker den norske velferdsstaten, velfungerende institusjoner og at de mener det er viktig å følge norsk lov.

Nyttig korrektiv

Så kan man spørre hvor interessant det er å vise at «alle» er for likestilling, menneskerettigheter og demokrati – folk kan tross alt legge svaert ulike ting i slike generelle begreper. Det er for eksempel mulig å vaere «for likestilling» og samtidig mene at menn og kvinner bør ha «komplementaere» roller. Eller å vaere for demokrati og samtidig mene at blasfemi bør straffes (bare spør Senterpartiet, som forsøkte å gjeninnføre blasfemiparagrafen i 2009). Man kan til og med mene at det norske demokratiet er tipp topp og samtidig mene at idealsamfunnet egentlig burde vaere basert på guds lover. Folks holdninger er ikke alltid konsekvente.

Men en grei huskeregel er at dersom svarfordelingen i en spørreundersøkelse ligner resultatene fra presidentvalget i Turkmenistan, så er spørsmålene antagelig dårlig formulert og funnene av begrenset interesse. Men for dem som måtte gå rundt og tro at muslimer flest ikke ønsker å vaere en del av det norske samfunnet eller at mulla Krekar og Ubaydullah Hussain er representative for norske muslimer, så kan denne undersøkelsen vaere et nyttig korrektiv.

Dessverre går både Ishaq selv og en del journalister altfor langt når de tolker funnene. At muslimer flest oppgir at de setter pris på demokrati og likestilling, betyr ikke at vi kan avskrive alle verdimotsetninger. Muslimer er en sammensatt gruppe med ulike syn på så mangt, men i snitt er de langt mer konservative i religiøse og sosiale spørsmål enn den innfødte befolkningen. Dette handler ikke bare om religion, men religion gir ekstra tyngde og legitimitet til konservative holdninger. Disse verdiforskjellene er saerlig fremtredende i spørsmål om toleranse for annerledes troende, kjønn og seksualitet, skam og aere, holdninger til homofili, hvorvidt gutter og jenter kan vaere kjaerester, sex før ekteskap, om det er greit å gifte seg på tvers av religion, hvem som bør ta seg av barn, unges autonomi og foreldres autoritet, blant annet.

Innlysende forskjeller

At det er forskjeller mellom mange muslimske innvandrere og den øvrige befolkningen i slike spørsmål, burde for øvrig vaere innlysende for alle som har reist litt, folk bytter ikke ut sine holdninger ved grensen. Det behøver ikke vaere et problem, men det kan ofte bli det. Ikke minst for unge som havner i skvis mellom ulike forventninger og risikerer alvorlige begrensninger i sin frihet og livsutfoldelse, i verste fall med fare for eget liv og helse. Eller for unge homofile som går på innvandrertette skoler der mange av medelevene fordømmer deres legning.

Det er mulig å fange opp disse forskjellene i surveyer, men da må man ikke bare ha god svarprosent, man må også stille litt andre spørsmål enn det Ishaq har gjort. For noen år siden gjennomførte Hanne Kavli og Marjan Nadim ved Fafo en spørreundersøkelse om familiepraksis og likestilling i innvandrede familier. Den ble gjennomført av et flerspråklig intervjuerkorps på respondentenes eget morsmål, og viste betydelige forskjeller i holdninger og praksiser knyttet til ekteskap, kjønnsroller og likestilling. Nylig gjennomførte vi en undersøkelse blant ungdom i videregående skole i Oslo og Akershus, der elevene fylte ut et omfattende spørreskjema i skoletiden. Den viste blant annet store forskjeller i religiøs toleranse og holdninger til homofili.

Betydelige kulturelle endringer

Men dette er ikke hele historien. Samtidig viser disse undersøkelsene nemlig at det også pågår betydelige kulturelle endringer innad i den innvandrede befolkningen. Både familiepraksis og holdninger til likestilling er i endring, og de unge som nå vokser opp er mindre religiøse og langt mer liberale enn både foreldregenerasjonen og unge i opprinnelseslandene. Hvis man spør ungdom i Midtøsten, Iran og Pakistan, svarer mellom 70 og 90 prosent at homofili aldri er akseptabelt. Blant norskfødte ungdommer med foreldre fra de samme landene svarer under 30 prosent det samme. Det er fortsatt ti ganger flere enn blant unge uten innvandrerbakgrunn, men er langt faerre enn blant unge i opprinnelseslandene og langt faerre enn blant unge som selv har innvandret. Samme mønster finner vi for en rekke spørsmål om religion og verdier. Det pågår med andre ord en betydelig se-