Harald Stanghelle: Frps egne prinsipper kan knuse Carl I. Hagens nobeldrøm

Igjen drømmer Carl I. Hagen om en plass i Nobelkomiteen. Frps egne prinsipper fratar ham muligheten.

Enda en gang står Carl I. Hagen i sentrum for en intern dragkamp innad i Fremskrittspartiet. Han vil jo så gjerne bli medlem av Nobelkomiteen og har sine sterke tilhengere i Frps gruppe, meldes det av flere medier. For seks år siden ble han valgt bort av Siv Jensen. Denne gang kan det vaere Stortingets eget regelverk som stopper ham. Bygget på prinsipper Fremskrittspartiet har vaert blant de ivrigste tilhengere av.

Senest i morgen vet vi hva Fremskrittspartiet bestemmer seg for.

Uavhengighet i potten

Prinsippet som ligger i potten er Nobelkomiteens uavhengighet av storting og regjering. Slikt var man ikke så opptatt av i tidligere tider.

Med den største selvfølgelighet satt også norske regjeringsmedlemmer i komiteen. Det tok slutt da fredsprisen for 1935 ble tildelt den fengslede antinazisten Carl von Ossietzky. Hitler-Tyskland raste mot Norge. Og for første og eneste gang holdt Norges konge seg borte fra en fredsprisutdeling. Utenriksminister Halvdan Koht satt i komiteen, men trakk seg.

Saken tydeliggjorde hvor håpløst vanskelig det var at regjeringsmedlemmer satt i komiteen, samtidig som man insisterte på at prisutdelingene var uavhengig av norsk utenrikspolitikk.

Ufravikelig prinsipp

Drøyt førti år senere - i 1977 - slo Stortinget fast at heller ikke stortingsrepresentanter kunne velges som medlemmer av Nobelkomiteen. Siden har det vaert et ufravikelig prinsipp.

Fremskrittspartiet har en lang historie med motstand mot å blande stortingsverv med komitémedlemskap. Allerede i 1974 foreslo Anders Lange at «Nobelkomiteen bør med tiden besettes av folk utenfor Stortinget, gjerne også utenfor landet».

Tre år senere slo Fremskrittspartiet fast i sin merknad i Stortinget:

«Det er derfor et vedvarende behov for å sikre Nobelkomiteens uavhengighet av Stortinget, slik at komiteen står helt fritt fra å måtte ta hensyn til den utenriks- og sikkerhetspolitikk eller handelspolitikk norske myndigheter står for. Dette har blant annet utkrystallisert seg i at regjeringsmedlemmer og stortingsrepresentanter ikke bør sitte i komiteen.»

Problemstillingen er altså slett ikke ny. Striden med Kina om Liu Xiaobo-prisen har både tydeliggjort og synliggjort hvor viktig uavhengigheten er. Det samme har årets pris til anti-atomaktivistene i ICAN.

Det er her Carl I. Hagen møter seg selv i døren. Han savnet seg selv så mye i norsk politikk at han i høst stilte opp i Frps Oslo-nominasjon. Nå er han 1. vararepresentant og vil komme til å møte jevnlig på Stortinget de neste fire årene.

Men siden hensikten er å legge «avgjørende vekt på komiteens uavhengighet» samt «å markere et tydelig skille mellom komiteen og norske myndigheter», vil det «ikke vaere naturlig å skille mellom stortingsrepresentanter og vararepresentanter når det gjelder valgbarhet til Nobelkomiteen», heter det i en utredning fra Stortingets egen konstitusjonelle avdeling.

Det vil vaere mer enn oppsiktsvekkende om Stortinget godtar en slags «Lex Hagen» som bryter med dette.

En åpen plass

Men det er flere biter som skal på plass i høstens Nobelpuslespill.

Også Berit Reiss-Andersens periode er ute. Arbeiderpartiet vil trolig gå for et gjenvalg for nye seks år. Hun overtok jo dessuten som komiteens leder da Kaci Kullmann Five døde. Et verv man velges til for ett år om gangen, men der tradisjonen er gjenvalg.

Kaci Kullmann Fives plass står dessverre åpen. Årets valgresultat gjør at den går til Senterpartiet, men Høyre kan insistere på at det først skal skje fra 2021. I så fall er det opp til Høyre å finne et komitémedlem for de resterende tre årene av Kullmann Fives ordinaere periode.

H/Frp har nå en mulighet til å gjenvinne det flertall i komiteen som de to partiene mistet da Kullmann Five døde. Tradisjonen i Nobelkomiteen har riktignok ikke vaert at man velger leder ut fra et skiftende politisk flertall. Men denne konsensustradisjonen ble brutt da Thorbjørn Jagland i 2015 ble kastet som leder. Dette politiserte ledervalget og knyttet det til den politiske konstellasjon som satt med regjeringsmakt. Det var et uheldig trekk med tanke på diskusjonen om komiteens uavhengighet av den til enhver tid sittende norske regjering.

Derfor er det spennende å se om et eventuelt nytt H/Frp-flertall vil fortsette denne praksisen. Eller rettere: Om de lar seg instruere av sine partier til å gjøre det.

Hvem er verdige?

Med ujevne mellomrom dukker debatten om hvem som bør velges til Nobelkomiteen opp.

Bør tidligere politikere utelukkes? Hva med utenlandske statsborgere? Hvem er verdige nok til et slikt verv?

Debatten forsvinner oftest like raskt som den oppstår. For Stortingets partier har aldri vaert villige til å legge flere begrensninger på seg selv enn nettopp å utelukke regjeringsmedlemmer og stortingsrepresentanter. Samtidig har valgene av Berit Reiss-Andersen og Henrik Syse tonet ned komiteens politiske profil.

Formaliteter stopper altså Carl I. Hagens kandidatur. Det er kanskje like greit. Utenrikspolitikk i bred forstand har aldri vaert hans sterke side.

Eller som han selv i et sjeldent selverkjennende øyeblikk sa til Bergens Tidende (2004):

«Jeg kan brukes til alt, bortsett fra som utenriksminister.»