Jeg spiller ikke jentebasket. Jeg spiller basketball
Jeg elsker idretten min, og jeg drar tidlig fra jobb for å rekke trening hver dag. Jeg jobber hardt for å få spilletid, nøyaktig som de andre på laget mitt gjør. Vi gjør det ganske godt denne sesongen, men det føles ikke som en prestasjon likevel.
Jeg har nemlig hørt gutter på 10-12 år si at «norsk jentebasket suger». Jeg har sett jentelagene bli sendt til de dårlige banene på de verste treningstidene. Vi har måttet gi fra oss treningstiden vår til guttelag fordi «de trener hardere enn oss.»
Å spille «jentebasket» er blitt et slags skjellsord. Der håndball briljerer, har vi feilet totalt. Basketball er en guttesport. Og det er ingen som bryr seg. Prøver man å ta det opp, blir man fort satt på plass. Hadde jeg visst hva slags syn det er på basketball for jenter, hadde jeg heller fortsatt med håndball.
Det mangler ikke på gode kvinnelige basketballspillere. Vi har norske jenter som får stipend på college i USA, og som spiller i utlandet. Vi har også unge talenter: Jeg har for eksempel sett 13-åringer fra Bergen og 14-åringer fra Baerum vise at de kan nå så langt de vil. Men da må de få høre at de driver med mer enn bare «jentebasket.»
Det er ikke sånn at vi ikke vet at idretten sliter på jentesiden her i Norge. Det er derfor vi jobber hardt hver dag - som spillere, trenere, lagkontakter og ihuga supporter-foreldre. For at det skal bli bedre.
For jeg spiller ikke jentebasket. Jeg spiller basketball.