Faten i helvete

«Fra studio gjør Nina Owing umiddelbart Hussaini til et offer, et offer for angivelig aggressive og truende nordmenn som ikke kan oppføre seg. Så provoseres det litt ekstra fra kanalens side ved at Hussaini introduseres ved første bilde iført bunad. Hijab + bunad = Norge, må vite.»

Slik innleder Hege Storhaug en av gårsdagens mye delte saker i Norge. Storhaug var opprørt etter å ha sett lørdagsrevyen, der NRK-programleder Faten Mahdi AlHussaini var gjest. «NRK-sjef Eriksen med ny hijab-provokasjon,» skrev Storhaug. Og: «NRK har rett og slett forelsket seg i det ideologiske tøystykket».

Noia

Dramaturgien i Storhaugs historie er omtrent slik:

NRK-sjef Thor Gjermund Eriksen kjemper på islamistenes side i en pågående religionskrig (i det manipulerte bildet i Storhaugs sak har NRK-sjefen fått en slags turban på hodet). Eriksens våpen er NRKs store påvirkningskraft og en ung dame som naivt lar seg bruke.

Storhaug sier at hun ønsker seg en nyansert hijab-dekning i mediene. Det støtter jeg henne i. Men Storhaugs egen sak trekker ikke debatten i riktig retning.

Slik ser nyanser ut

I et forsøk på å imøtekomme Storhaugs ønske om en nyansert hijabdebatt vil jeg begynne med å gi henne rett i at det er en hel haug med problemer knyttet til hijab. Folk bør få velge selv hva de vil ha på hodet, eller ikke ha på hodet for den saks skyld, og slik er det ikke for alle som baerer hijab.

Hijab kan vaere et seksualiserende eller undertrykkende plagg. Det kan vaere en del av den såkalte aereskulturen, et virkemiddel for sosial kontroll, noe som tvinges på barn eller unge jenter, eller noe som forventes av dem. Noe som i innvandrerfamilier og -miljøer står i veien for likestilling og likeverd – verdier vi setter høyt i det norske samfunnet. Det er et stort problem. Men det er overhodet ikke et ukjent, neddysset problem, slik Storhaug gir inntrykk av. Det er et tvert imot et velkjent problem som har fått voldsomt stor plass i mediene gjennom mange år.

Hege Storhaug publiserer konspirasjonsnoia om NRK og hijab – samtidig som hun etterlyser en mer nyansert debatt.

Vanskelig debatt

Bare de siste månedene har samtlige store norske medier – inkludert NRK – sluppet til begge sider i debatten om barnehijab, for øvrig en debatt der Hadia Tajik, Shoaib Sultan og Lena Larsen, tre av landets mest profilerte muslimer, alle er markerte motstandere av barnehijab. Og der finner vi den nyanserte debatten Storhaug etterlyser, altså til tross for at den allerede er der: Ja, hijab er kjempeproblematisk. Men i nyanseringens navn må vi nesten ta med at mange som baerer hijab, velger det selv.

Hvordan skal vi forholde oss til individets frihet? Hva med religionsfrihet? Skal staten bestemme hva folk skal ha på seg? Hvordan skal det håndheves? Har de som med ulik grad av frivillighet velger å baere hijab, en moralsk forpliktelse til å brenne den i solidaritet med sine medsøstre, slik gammelfeministene brente BH-ene? Eller bør religiøse symboler i det offentlige rom – Gud forby – forbys? Bør ikke målet vaere frihet – ikke flagrende hår?

Spørsmålene er mange og vanskelige. Det krever en rolig og nyansert debatt, ikke konfliktopptrappende konspirasjonsteorier.

De opphetede verdidebattene

«Selvsagt synes de fleste av oss at det er leit at Hussaini opplever stygge personangrep i kommentarfelt på nettet,» skriver Storhaug, og viser med det at hun både har sett og forstår hva Al-Hussaini blir utsatt for. Storhaug har jo stått i disse debattene selv, så hun vet hva det handler om. Likevel latterliggjør hun Al-Hussainis bidrag til debatten på denne måten:

«Hun skal svare «kritikerne» gjennom dokumentarfilmen, heter det. Hun skal vise oss mangfoldet blant hijabbrukere. Ja, det er sikkert et mangfold av meninger og motiver blant kommunister også».

Mediene dysser ikke ned hijabdebatten. Tvert imot. I denne ukens A-magasinet har Aftenpostens journalister fått 50 kvinner med hijab i tale, for å ta et naerliggende eksempel. Det har overhodet ikke vaert vanskelig å slippe til med hijabkritikk i den offentlige samtalen. Tvert imot. Derfor synes jeg det er pussig at Storhaug skal vaere så redd for en hijabkledd dame som forklarer hvordan hun opplever virkeligheten. Det kan gi ny kunnskap og nye perspektiver. Det vil i så fall vaere et positivt bidrag til den nyanserte debatten Storhaug etterlyser.

P.S. Nå kommer den første Hijab-Barbien. Den er en del av den såkalte Sheroesserien og forestiller den amerikanske fekteren Ibtihaj Muhammad, som vant OL-bronse i Rio i fjor. Barbie-dukkene er blitt heftig kritisert for å fremstille kvinner som hvite og anorektiske med utelukkende materielle verdier.

Er det ikke det ene, så er det det andre.

Bør religiøse symboler i det offentlige rom – Gud forby – forbys?

Bør ikke målet vaere frihet – ikke flagrende hår?