Ikke lett å fjernstyre asylpolitikken

«Skal flere nå få bli?»

«Det kan ikke jeg svare på.»

Her endte vi altså, etter ukevis med oktoberbarnkjør i medier og på Stortinget.

Hjertesk jaerende asylhistorier om unge afghanere som lever på gaten i Paris etter å ha flyktet fra Norge.

Lokallag som kritiserer partiledelsen for å ha mistet hjertet. Demonstrasjoner og bekymrede mottaksledere og hjelpeorganisasjoner.

Så kommer gjennombruddet, idet Arbeiderpartiet og Senterpartiet går til sengs med asylopposisjonen og sikrer ny vurdering av unge afghanske asylsøkere med midlertidig opphold. Nå har vi «en mer rettferdig asylpolitikk», sa Jonas Gahr Støre.

Men selve kjernespørsmålet, om dette fører til at flere får bli, kan altså ikke partiets innvandringspolitiske talsmann Stein Erik Lauvås svare på.

Statsråders enkeltskjebner

Det har ikke alltid vaert slik. På 90-tallet satt statsråder og avgjorde enkeltskjebner.

Grete Faremo (Ap) fikk kritikk for å sende hjem den pakistanske Aftab-familien med sine syke barn. Da Aud Inger Aure (KrF) overtok som justisminister, hentet hun familien tilbake fra Islamabad til Stavanger.

Senere valgte Odd Einar Dørum (V) å innvilge opphold til asylsøkere med naere bånd til lokalpolitikere på Sørlandet.

Etter at statssekr etaeren hans besøkte Colombia, skiftet han syn på asylanter derfra, og hundre colombianere fikk plutselig bli.

Kjell Magne Bondevik var også personlig engasjert i flere asylsaker.

Langt på vei var dette en tydeligere og mer forståelig politikk, når et regjeringsskifte endret fremtiden for en familie med kjent navn og ansikt.

Var du enig med Brundtland-regjeringen i at Aftab-familien skulle ut, stemte du på dem (eller på Fremskrittspartiet, hvis du i tillegg syntes skatten var for høy).

Ville du at de skulle få bli, var KrF partiet for deg (eller SV, hvis du i tillegg syntes skatten var for lav).

Men det var sannelig problemer med denne organiseringen også. Sannsynligheten for å få opphold kunne påvirkes av vennskap og kjennskap, eller av om du var komfortabel med å stille opp i mediene.

Risikoen for forskjellsbehandling var svaert stor.

At statsråder under press gjør riktigere vurderinger enn det høykompetente, norske byråkratiet, er heller ikke saerlig sannsynlig.

Ugjennomtrengelig

Nettopp dette var grunnen til at vi fikk Utlendings nemnda i 2001. Da mistet statsrådene retten til å avgjøre enkeltsaker. Naerstyringen i asylpolitikken ble skiftet ut med fjernstyring.

For fortsatt ønsket politikerne kontroll med asylpolitikken, ikke minst fordi det dukker opp stadig nye problemstillinger.

For eksempel har Dublin-ordningen, Schengen-samarbeidet, Krekar-saken, kriminelle som misbruker asylretten og enslige mindreårige asylsøkere kommet i mellomtiden. I tillegg byr verden på stadig nye kriger, konflikter og migrasjonsruter.

Derfor blir asylfeltet styrt gjennom en stadig mer ugjennomtrengelig utlendingslov, med tilhørende instrukser, forskrifter og et regelverk så omfattende at det er umulig for folk flest å henge med.

Og da havner debattantene i skyttergravene.

Enhver oppmyking vil innebaere at noen «forlater den ansvarlige linjen» eller «inviterer alle afghanske barn hit».

Og enhver innstramning vil vaere så inhuman at «historien vil dømme oss» eller «den viktigste grunnverdien i Norge står for fall».

Har Arbeiderpartiet reddet oktoberbarna? Ikke vet jeg. Og ikke de heller.

Komplisert politikk

Få vil tilbake til et system der politikerne selv avgjør enkeltsaker. Men i dag er politikken så komplisert at selv politikerne har åpenbare problemer med å ha oversikt.

Det synes å vaere enighet om at oktoberbarnproblemet vokste kraftig da det såkalte rimelighetsv ilkåret ble fjernet i fjor. Det skjedde uten at Stortinget var spesielt informert om konsekvensen for denne aktuelle gruppen, og illustrerer dermed risikoen når politikerne fjernstyrer asylpolitikken: De vet rett og slett ikke hva de gjør.

Nå nesten-reverserer Stortinget vedtaket. Og igjen hersker stor forvirring om hva som blir konsekvensen for de såkalte oktoberbarna.

Ikke alt er forandret

Noe er som på 90-tallet: Det folkelige engasjementet. Fortsatt arrangeres demonstrasjonstog, fortsatt berøres lokalsamfunn når integrerte asylsøkere med avslag må reise ut.

Om målet den gang var å roe ned og avpolitisere asyldebatten, kan man slå fast at omorganiseringen i høyeste grad har mislykkes.

Var målet å få bedre og mer rettferdige avgjørelser, har den sannsynligvis vaert en suksess. Men politikerne har til gjengjeld satt seg i en lite tilfredsstillende posisjon: De klarer ikke fortelle konsekvensen av egen politikk.

Eller for å si det med Arbeiderpartiets innvandringspolitiske talsmann: «Det kan ikke jeg svare på».