«Han var aldri en demokrat. Han kvalifiserer til å bli kalt en diktator.»
President Robert Mugabe (93) er i de militaeres varetekt, men generalene nekter for at de har gjennomført statskupp.
Visepresident Emmerson Mnangagwa har tatt over styringen av landet, opplyser ZANU PF, partiet Mugabe styrte inntil i går.
Det kan bety slutten for styret til en av de siste gjenlevende, afrikanske lederne som sto sentral i kampen mot det gamle koloniveldet og hvitt fåmannsvelde.
Da han ble statsminister i Zimbabwe i 1980, var det mange i den vestlige verden som hadde stor tro på ham. Men når han nå i langt fremskreden alder ser ut til å ha blitt skjøvet til side, er kritikken mot ham knallhard.
– Mange i solidaritetsbevegelsen falt for ham, men han hadde allerede på 1970-tallet vist sine tendenser ved hensynsløst å rydde av veien sine politiske rivaler innen frigjøringsbevegelsen, sier professor Henning Melber ved Nordiska Afrikainstitutet ved Universitetet i Uppsala, som for tiden er gjesteprofessor ved et universitet i Cape Town i Sør-Afrika.
Dette ble fulgt opp med en massakre i Matabeleland på 1980-tallet. Noen sier 10.000 ble drept, andre anslår antallet til 20.000.
– Den vestlige verden brydde seg først da han senere gikk etter de hvite landeierne. Men han var aldri en demokrat. Han kvalifiserer til å bli kalt en diktator, sier Melber.
Arv fra kampen mot koloniveldet
Melber, som selv er fra Namibia, har spesialisert seg på å studere afrikanske frigjøringsbevegelser. Han mener mange av de politiske lederne som kom etter koloniveldet, tok med seg metodene de hadde brukt under frigjøringskampen.
– De ble vant til voldsbruk, mistillit og undertrykkelse. De tok med seg dette videre da de tok over makten. Det er den tragiske arven fra kolonitiden, sier Melber.
Flere afrikanske land fikk ettpartistyre. Økonomien ble kjørt i senk, og politiske motstandere ble brutalt fjernet.
– Vi så det skje i Angola, der José Eduardo dos Santos ble president året før Mugabe kom til makten i Zimbabwe. Den vestlige verden overså undertrykkelsen fordi de var mer interessert i oljen. Jeg har ikke tall på hvor mange journalister som er blitt drept i Mosambik fordi de har stilt kritiske spørsmål, sier Melber.
Et annet eksempel han nevner, er Kongo der Mobutu Sese Seko styrte landet eneveldig i tre tiår så lenge den vestlige verden så seg tjent med det.
Han drar også frem Sør-Afrika, der han nå befinner seg.
– Folk er så utrolig frustrert. Løftene er ikke blitt innfridd, sier Melber.
Et alternativt syn
Mugabe vil bli husket for å innføre et stadig mer autoritaert styre og for å ha gjort et mateksporterende land til en tiggernasjon, skriver Sam Kiley, utenriksredaktør i Sky News på TV-stasjonens nettsider.
– Men blant afrikanske ledere har han et annet ettermaele, som folk i Vesten har en tendens til å overse, skriver han. – Han blir sett på som en frigjøringsleder som deretter ble statsminister og president i et land som ble handlingslammet av vestlige givere på 1990-tallet. Givere som insisterte på økonomiske reformer samtidig som de krevde demokrati. sier Victor Chimhutu. Han er forsker ved Universitetet i Bergen, etter at han flyktet fra politisk forfølgelse i Zimbabwe for ti år siden. Fra Bergen driver han den opposisjonelle grasrotbevegelsen Zimbabweyadzoka (Få tilbake Zimbabwe).
– Han ville dø ved makten
– Robert Mugabe kunne ha blitt husket som en som bygget opp Zimbabwe til å bli en stolt nasjon. I stedet vil han bli husket som en som sto for ødeleggelsen av mange generasjoners drømmer, sa pastor Evan Mawarire til Newsweek da han var på Oslo Freedom Forum i mai i år. Han er en av lederfigurene i en motstandsbevegelse som vokste seg stor på sosiale medier i Zimbabwe i fjor.
Victor Chimhutu tror folk ser tilbake på Mugabes 37 år ved makten med fortvilelse.
– Først og fremst vil han bli husket for at han ikke klarte å gi fra seg makten, sier Chimhutu. – Han ville dø ved makten.