Livsfarlig

Etter en drukningsulykke i Telemark i oktober ble to personer sendt til Rikshospitalet i kritisk tilstand. De ble senere erklaert døde. VG skrev da at «de var omkommet på Rikshospitalet». Det er ukorrekt uttrykt, og det er dessuten langt verre enn en simpel språkfeil; det er makabert og misvisende.

Det riktige ville ha vaert å si at de omkom ved en drukningsulykke. Selv om det ble gjort opplivningsforsøk på Rikshospitalet, og selv om det var der det ble fastslått at døden var inntrådt, var det ikke på sykehuset de omkom. Hvis et menneske omkommer ved en bilulykke, vil vi ordlegge oss annerledes dersom vedkommende etter ulykken blir innlagt på sykehus i så kritisk tilstand at han eller hun ikke overlever.

Tidsskriftet Motor brakte i høst et enda mer diskutabelt eksempel på hva som kan vaere livsfarlig. En tidligere bruktbilforhandler i en sørlandsby «er siktet for blant annet å ha solgt bruktbiler til intetanende bruktbilkjøpere som er reparert på en livsfarlig måte». Vi må anta at det er bilene og ikke kjøperne som er reparert på en måte som medfører livsfare. Hvis kjøpere begynner å reparere etter et nedslående kjøp, er det mer naturlig å forbinde det med at «reparasjonen» foretas med alkoholholdig «medisin». Slikt er ikke tilrådelig, i hvert fall ikke hvis man skal kjøre bil etterpå, og folk som har forstand på medisinske spørsmål, hevder med styrke at det slett ikke hjelper heller.

Et annet problem som har sammenheng med liv og død, ble belyst i avisen Østlendingen i høst. Den skrev at en lokalpolitisk aktivist «har planer som han håper lokallaget skal kunne sette ut i live». Planer som gjennomføres, settes ut i livet. Å sette planer ut i live betyr å gjennomføre dem mens man ennå lever. Det er den foretrukne og fornuftige metoden; undersøkelser har vist at gjennomføringskraften avtar når man ikke lenger er i live.