Ingen framsteg i norsk homokamp
NRK-serien Jaevla Homo nemner behovet for naerleik i ei bisetning, medan kjensleløysa pregar homomiljøet som ein epidemi.
Jaevla Homo, som nyleg hadde sin siste episode, framstår som eit positivt initiativ for å forbetra situasjonen for skeive i Noreg. Tatt i betraktning at NRK er ein normgivande institusjon, er det kritikkverdig at serien ikkje går djupare inn i årsakene bak dystre statistikkar for LHBT+-befolkinga. Programleiar Gisle A. Gjevestad Agledahl går sjeldan i djupna, og programmet slit med å fylle funksjonen sin. Me kjem heller aldri til botnen i serien sitt hovudpremiss; klumpen i magen til Gisle. Ein ressurssterk, etablert ung mann slit med kvardagsangst i det homovenlege Noreg. Er dette eit enkeltfenomen?
Ein epidemi av einsemd
Nyare forsking utfordrar den tradisjonelle homokampen som blir presentert i Jaevla Homo. I Nederland har homofilt ekteskap vore lovleg sidan 2001, men i 2013 var det ti gonger meir truleg at menn gift med menn begjekk «suicidal sjølvskade» enn menn gift med kvinner. I Sverige er sjølvmordsraten blant menn gift med menn tre gongar høgare. Ein amerikansk studie frå 2015 viser at menn som har kome ut av skapet i større grad slit med depresjon og angst enn dei som ikkje har kome ut. Ein skulle jo trudd dette var omvend?
Kva er den eigentlege homokampen dersom samkjønna ekteskap eller å komme ut av skapet ikkje er til noko saerleg hjelp? The Huffington Post omtalar ein «epidemi av einsemd» blant homofile menn. Homofile menn er einsame, og dei har faerre naere vener enn heterofile og homofile kvinner.
Isolasjonen sit i kroppen
Einsemda tar til i skapet, men isolasjonen sit i kroppen lenge etter ein er open om legninga si. Stressforskar John Pachankis ved Yale University seier at den verste skaden tar til i tenåra når ein blir klar over legninga si og aktivt prøver å skjule den. «Til og med relativt små stressfaktorar har ein overdimensjonert effekt i denne perioden - ikkje fordi dei er direkte traumatiske, men fordi ein byrjar å vente dei.»
Alex Keurohlian er assisterande professor i psykiatri ved Harvard, og fortel: «Me møter homofile menn som aldri har opplevd seksuelle eller voldelege overgrep, men som viser posttraumatisk stress som kan samanliknas med personar som har vore i krigssituasjonar eller som er blitt valdtekne. Traumene som homofile opplever er av den forlenga sorten og består av mange små hendingar spreidd utover fleire år.»
Forskinga viser at homofile tenåringar laerer seg å vente avvising, og at denne åtferda blir tatt med inn i vaksenlivet. Sosiale situasjonar blir konstant overvåka i frykt for at ein ikkje passer inn. Forskarane kallar dette for minoritetsstress. For homofile er dette kvardagen. Ja, det er vel kanskje dette som gir klump i magen.
Minoritetsstresset er ikkje berre skadeleg for psyken, det kan også gi perma-
nente følgjer for den fysiske kroppen. Ein studie frå 2015 slo fast at vaksne homofile produserer mindre av stresshormonet kortisol. Stressnivået var så hyperaktivt i tenåra at produksjonen flata ut i etterkant. Dei vaksne deltakarane var difor sløve, ute av stand til å matche ein gitt situasjon med eit naturleg stressnivå.
Med denne kunnskapen kan det bli ei heilt anna sak å setje sex-kulturen blant homofile under debatt, ulikt den kontekstlause og fetisjfikserte framstillinga frå Agledahl. BDSM-episoden (bondage, dominans, sadomasochisme mm. red anm.) vitnar om eit PR-stunt, og det er vanskeleg å vite om sex-slynger og pissebadekar er å vere tru mot seg sjølv eller sjåartala. Segmentet forsterkar fordommane om det atypiske homofile sexlivet.
Med ei forståing av det psykososiale miljøet blant homofile, kan hyppig og ekstrem sex heller bli sett som eit forsøk på å tenne ein gnist i ein kropp som er einsam og kjenslelaus. Jaevla Homo nemner behovet for naerleik i ei bisetning, medan kjensleløysa pregar homomiljøet som ein epidemi.
Sexavhengigheit og kjensleløyse
Flukta frå kjensleløysa gir ein kortvarig rus, og den kan dra med seg ein livsstil der sexavhengigheit og rusmisbruk gjerne går hand i hand. Appar som Grindr og Scruff fasiliterer ein slik livsstil, og behovet for å fylle tomrom resulterer i meir tomrom. Jaevla Homo burde difor ha problematisert sexkulturen i homomiljøet i større grad. Eit kritisk blikk kunne ha uttrykt sunn skepsis. I mangelen av dette er det alarmerande at sårbar homofil ungdom skal navigere i grov seksuell tematikk åleine.
Einsemda hos homofile kan også finne sitt uttrykk i prestasjonsjag. Pachankis publiserte i 2013 ein studie som viste at unge homofile menn i større grad baserte sjølvkjensla si på akademisk suksess, utsjånad og konkurransedyktigheit enn heterofile menn. Pachankis tolka dette som ein strategi for å handtere forskjellsbehandling og isolasjon. Mennene opplevde avvising frå tidleg alder og klamra seg til strategiar som kunne gi dei status og tilhøyrsle.
Kontroversielt nok, så kan samkjønna ekteskap inngå i ei slik statusjakt. Dette er sjølvsagt ein stor siger for homofile, men sjølv det ultimate lykkesymbolet kan få problem med å reversere dei underliggjande problema for homofile.
Ei forenkla og ideell homorøynd
Problema til LHBT-befolkinga er saers samansette og blir omtala som syndemiske, ein synergi av fleire epidemiar. Men i 2015 publiserte Pachankis saerleg positive resultat frå ein kognitiv behandlingsmodell, spesielt utforma for homofile og bifile menn.
Utfordringa var å bevisstgjere mennene om dei dysfunksjonelle åtferdsmønstra som hadde styrt dei sidan tenåra. Ved å gi deltakarane eit bevisst forhold til korleis dei kunne regulere påverknaden av minoritetsstress, oppnådde Pachankis betrakteleg å redusere førekomsten av angst, depresjon, rusmisbruk og impulsiv, kondomlaus sex på berre tre månader. Behandlingsmodellen gir håp om at homofile sin livskvalitet kan komme på linje med heterofile.
Jaevla Homo presenterer ei forenkla og ideell homorøynd, og programmet gjer ikkje alvor av sentrale problem i homomiljøet. Statskanalen sitt omdøme vaklar når det tabloide regjerer. Forskinga er tydelegare enn nokonsinne om korleis minoritetsstress forårsaker negative tendensar, men Jaevla Homo går glipp av sjansen til å belyse den offentlege debatten og forbetre tilvaeret for skeive. Homokampen i Noreg viser ingen framsteg.
Nettversjonen av artikkelen inneholder lenker til de refererte publikasjonene.