Hvem støtter de skamløse jentene?
Ofte ser jeg at kvinner som bare ønsker å bestemme over eget liv hetses i sosiale medier, kalles PR-kåte og andre stygge ting. Hvor er støtten fra deres egne miljøer?
Gjennom sin kronikk «Dårlig utsikt fra skyttergravene» den 13. november bidrar Jon Friberg, forsker ved FAFO, med det mest reflekterte innlegget i debatten rundt Bushra Ishaqs bok Hvem snakker for oss?
Den polariserte debatten rundt islam bidrar til at en ny generasjon muslimske innvandrere med gode holdninger til demokratiet ikke får den anerkjennelsen de trenger. Forskeren overdriver imidlertid holdningsskiftet hos unge muslimer.
Bushra Ishaq illustrerte selv hvilke utfordringer vi står ovenfor da hun under en debatt om aereskultur på NRK 19. oktober angrep en av de skamløse jentene og mente at skamløs-bevegelsen «eksotifiserer» problemet og stigmatiserer muslimer. En bør spørre seg om hva er så progressivt med Bushra, når hun selv ikke klarer å gi denne bevegelsen den anerkjennelsen og rosen de så sårt trenger.
Saerlig med tanke på at selv de mest islamkritiske stemmer i norsk offentlighet har støttet jenter med muslimsk bakgrunn i deres kamp mot sosialkontroll. Dessverre gir ikke slike holdninger fra innsiden så mye tegn om radikal kulturendring.
Hets og trusler fra sine egne
Hets og trakassering innad mot muslimske jenter med kritiske røster bør belyses mer. Viktige stemmer som Shabana Rehman, Kadra Yousef og Amal Aden er alle blitt utsatt for hets og trusler fra «sine egne». Kronikken «helteindustrien» i Klassekampen ble skrevet av to konservative, unge, muslimske menn som motvekt mot skamløsbevegelsen.
«Søstre i solidaritet» bestående av Laial Ayoub, Maria Khan og Shurika Hansen henges ut i grupper bestående av høyutdannede, samfunnsengasjerte innvandrere på sosiale medier.
Ofte ser jeg at kvinner som bare ønsker å bestemme over eget liv hetses i sosiale medier, kalles PRkåte og andre stygge ting. Hvor er støtten fra deres egne miljøer? Kulturreisen skjer for en god del innvandrerungdom, men den blir dessverre motarbeidet av en del andre unge i innvandrergenerasjonen som holder fast på det gamle.
Hva med livet etter studiene?
Utdanning blant innvandrerkvinner trekkes stadig frem av Bushra som et bevis på utvikling og likestilling. Men består likestilling kun av utdanning? I mitt land Iran, med en av verdens mest kvinnefiendtlige regimer, er 60 prosent av studentene ved universitetene kvinner. Nettopp fordi dette er den eneste kanalen for selvrealisering for jentene. Men hva med livet etter studiene? Man kan ikke hele tiden trekke frem utdanningskortet som bevis for at muslimske gutter og jenter er likestilte. Vi bor i Norge, ikke i en bygd i Pakistan hvor utdanning for jenter er en fjern drøm. Det er retten til å bestemme over eget liv som etter hvert blir mer sentralt og må gjelde alle aspekter på ens liv.
Nylig ble nobelprisvinneren Malala Yousafzai hengt ut på sosiale medier i Pakistan for å ha gått med jeans på universitet i stedet for den tradisjonelle drakten. Samtidig fikk hun ros for å ha beholdt skjerfet på hodet for å virke «aerbar». Hva vil skje dersom Malala kaster sjalet eller finner seg en kjaereste? Det er dette kulturreisen dreier seg om, en reise som er lengre og vanskeligere for en del av oss innvandrerkvinner, enn det Friberg eller Eshaq gir uttrykk for.