Motstanden mot Carl I. Hagen skyldes ene og alene at Carl I. Hagen er Carl I. Hagen
Motstanden mot Carl I. Hagen skyldes ene og alene at Carl I. Hagen er Carl I. Hagen.
Carl I. Hagen har gjennom en mannsalder vært politikkens enfant terrible. Han har vært nytenkende, provoserende, populistisk og fascinerende. I sine glansdager gjorde dette Carl I. Hagen til en politisk folkehelt. Carl I. Hagen har imidlertid aldri fått innpass hos de etablerte. Han passet ikke inn. I den senere tid har Carl I. Hagen også opplevd noe av det samme fra noen av sine egne. En listig og opportun manøver som har gitt enkelte innpass, men samtidig bidratt til å gi Carl I. Hagen en uverdig sorti ut av norsk politikk. Det er her hunden ligger begravet.
De etablertes lover
Ifølge de etablertes lover skal politikere kjempe for løsninger som sammenfaller med synspunkter fremmet av interesseorganisasjoner, akademia og ikke minst den konsensusen som råder i mediene. Politikere bør derfor i liten grad lytte til synspunkter fremført av folk flest og aller minst gjøre selvstendige analyser. Gjør man det, trekker man fort konklusjoner som ligger utenfor det allment aksepterte, og da er man pr. definisjon uansvarlig og useriøs, ispedd et snev av foraktelig populisme.
Alt dette gjorde Carl I. Hagen. Han aksepterte ikke premissene for utforming av politikk. Han utfordret politikkens grunnmur. Det gjør man ikke ustraffet. At de etablerte gjerne noen år senere fremmer identiske løsninger er ikke til hinder for å definere ut Carl I. Hagen. Han var for tidlig ute, og hadde ikke samfunnseliten i ryggen.
Kvalifisert
Så til angjeldende sak. Få vil bestride at Carl I. Hagen er kvalifisert til å sitte i Nobelkomiteen. Han er engasjert, aktiv og deltagende. Han er perspektivrik, tenker alternativt og ikke minst snakker han godt engelsk. Hagens historikk viser også at han ikke lar seg påvirke av etablerte miljøer og vil møte med et åpent sinn basert på de erfaringer han har gjort seg gjennom et langt politisk liv.
Til tross for dette er enkelte frimodige nok til å hevde at Hagen er «uegnet» til å sitte i Nobelkomiteen. Tidligere sekretær i komiteen, Geir Lundestad, overgikk dem alle da han i Dagsnytt 18 på NRK ut- talte at «vi ikke kan ha sånne personer» i Nobelkomiteen. Det er også oppsiktsvekkende at den sittende sekretæren i komiteen, Olav Njølstad, engasjerer seg i debatten. Ikke vet jeg hvilken arbeidspyramide herr Njølstad er vant å forholde seg til, men at sekretæren skal ha en offentlig mening om hvem som bør sitte i komiteen, må jo være den ultimate formen for flat struktur.
Trodde de var kvitt Carl I. Hagen
Stortinget bestemmer suverent hvem som skal sitte i Nobelkomiteen. Stortinget gjør dette på bakgrunn av innstillinger fra partigruppene. Frps stortingsgruppe har innstilt Carl I. Hagen. Det er da kutyme at hele Stortinget slutter opp om partiets ønskede kandidat. Dette har falt de etablerte tungt for brystet. De trodde de var kvitt Carl I. Hagen.
Da det ikke finnes skriftlige kriterier for hvem Stortinget kan velge som medlem, tys det til formaliteter. En formalitet er en regel for fremgangsmåte. De etablerte påstår at Carl I Hagens verv som andre vararepresentant til Stortinget diskvalifiserer ham til å sitte i komiteen. Dette visstnok fordi Hagens eventuelle møtedager på Stortinget vil kunne ha innvirkning på jobben han skal gjøre i Nobelkomiteen. Den dramatiske varianten er at Hagens dobbeltrolle vil føre til at utenlandske makter vil oppfatte Nobelkomiteen som en forlenget arm av Norges utenrikspolitikk.
Aftenpostens Harald Stanghelle klamrer seg til det aller tynneste halmstrået i sitt iherdige forsøk på å avvise Carl I. Hagen. Stanghelle mener Hagen ikke bør bli medlem av komiteen fordi Hagen tidligere har uttalt at han vil være uegnet som utenriksminister. Dersom en slik egnethet skal være en forutsetning for å sitte i komiteen, vil jeg anta at det vil bli relativt tomt rundt komitébordet.
Til tross for iherdig jakt, har det ikke lyktes å finne troverdige formalistiske holdepunkter for at Carl I. Hagen bør holdes borte fra Nobelkomiteen. Stortinget har ved flere anledninger valgt komitémedlemmer med langt tettere bånd til både den lovgivende og utøvende makt. At Nobelkomiteen gjennom en årrekke er blitt ledet av markante tidligere partiledere har i tillegg bidratt til å så tvil om komiteens uavhengighet. Carl I Hagens få mulige møtedager på Stortinget blir i den sammenheng som en bagatell å regne.
Kan ikke begrunnes eller forsvares
Motstanden mot Carl I Hagens kandidatur som medlem av Nobelkomiteen kan hverken begrunnes, forklares eller forsvares ut ifra gjeldende skrevne kriterier eller uskrevne formaliteter.
Den underliggende og samtidig altoverskyggende årsaken er at Carl I. Hagen aldri har villet innordne seg. Hagen har ikke akseptert premissene og spillereglene. Han har tvert imot angrepet den politiske rangordningen, selve byggverket. De etablerte har følt ubehaget og de har elefantens hukommelse. Det er der vi er nå.