Om å ta ansvar
I juni i fjor gikk den britiske statsministeren David Cameron ut av britisk politikk. Han fikk folket mot seg i avstemningen om fortsatt medlemskap i EU. Nei, sa 52 prosent av velgerne, vi vil ikke mer. Straks etter kastet Cameron kortene. Han gikk av som statsminister og trakk seg som leder i Det konservative partiet, etter å ha ledet partiet i mer enn ti år. Og hadde enda ikke rundet de 50. Til tross for at han i forkant hadde sagt at han om folkeviljen gikk ham imot, ville fortsette som statsminister og arbeide hardt for å forhandle frem en god avtale med EU for Storbritannia.
Å ta ansvar for fremtiden
«Jeg tar ansvar og trekker meg», sa Cameron. Han tok ansvar for et dårlig resultat, at de tapte folkeavstemningen. Som i ikke liten grad skyldtes en feilslått taktikk basert på å spre frykt for hva som vil skje om britene forlater EU. Snarere enn å tegne et bilde av hva Storbritannia selv vil med EU og hvordan arbeide for å få det til.
Å ta ansvar for fortiden – en mislykket kampanje for å bli værende i EU – er greit nok. Men har ikke det å ta ansvar også noe med fremtiden å gjøre? Ved å kaste kortene, gå av som statsminister og partileder – noe senere sa han også fra seg plassen sin i Underhuset – er det å ta ansvar? Jeg synes ikke det.
Hva gjorde Gro?
Ved folkeavstemningen om norsk medlemskap i EU i 1994 stemte 52 prosent av oss for å bli værende utenfor. Presis samme resultat som Cameron opplevde i fjor. Men hva gjorde partileder og statsminister Gro Harlem Brundtland i sakens anledning? Gå inn på TV-serien Da vi styrte landet, første episode, «Fortellingen om en landsmoder», åtte minutter frem i tid.
Gro er på kontoret klokken åtte om morgenen dagen etter nederlaget. Der sitter Jens Stoltenberg, Martin Kolberg og et par karer til. «Vi sippet litt», sier Jens i TV-episoden, «det er rimelig etter å ha tapt en folkeavstemning». Så kommer Gro. Hun tar dem på kornet: «Hvorfor sitter dere her og henger med huet?»
Herreklubben strammes opp av landsmoderen. «Landet må styres videre, også utenfor EU», sier hun.
Overmot som savner sidestykke
Anne Perkins, en kjent og anerkjent kommentator i den britiske avisen The Guardian, fremholder at feilen David Cameron gjorde, var ikke å ta innover seg den store risikoen han tok ved å åpne opp for folkeavstemning om fortsatt britisk medlemskap i EU. Konsekvensene av å forlate EU forsto han utmerket godt. Men det å mislykkes i en folkeavstemning var ham helt fremmed. Hadde han ikke et par år tidligere lykkes med å få 55 prosent av skottene til å stemme for å forbli en del United Kingdom? Var han ikke «wonderboyen» for hvem allting lykkes? Politikk får preg av et sjansespill der han ser seg selv som den sikre vinner. Et overmot som savner sidestykke, konstaterer Anne Perkins.
Kun å ta ansvar for fortiden, er ikke det egentlig å løpe fra ansvaret? Hva David Cameron gjør når han lar Theresa May ta over som statsminister og partileder. Å ta ansvar også for fremtiden er mer krevende. Gro viser vei. Slutt å henge med huet, styr landet videre!