Prøver å finne livet etter Clinton
USAs demokrater er enige om at de er mot president Donald Trump. De er også samlet i håpet om at Trump feller seg selv, med eller uten spesialetterforsker Robert Muellers hjelp.
Det siste er deres beste sjanse i 2020, for sittende presidenter blir vanligvis gjenvalgt til en andre periode. Trump har dårlige tall nasjonalt, men nok oppslutning i nøkkelstatene til at han kan klare det.
Men kan demokratene komme opp med en kandidat, et budskap og en strategi som duger i 2020? Kan de vinne for egen maskin?
Seirene i guvernørvalgene i Virginia og New Jersey nylig er viktige lyspunkter. Dette er de første viktige demokratene har tatt siden Trump ble president.
Står i kø
Et annet lyspunkt er at folk mange steder står i kø for å bli demokratenes kandidat i alle valgene neste år til Senatet og Repre- sentantenes hus.
I slutten av oktober brukte Wall Street Journal et distrikt i Houston, Texas, som eksempel. Seks demokrater har meldt seg i kampen om å utfordre den sittende representanten, republikaneren John Culberson, og to har allerede samlet mer penger til valgkamp enn ham.
WSJ melder om skarp kamp om nominasjonen også i distrikter der Det demokratiske partiet før kunne slite med i det hele tatt å finne en villig og gangbar kandidat.
Behov for fornyelse
Trenden er positiv, for partiet trenger fornyelse. I primærvalgkampen foran presidentvalget i 2016 ble Hillary Clinton utfordret kun av et lite knippe hvite menn, de fleste gamle. Ingen ble sett som seriøse alternativer, men en av dem – den selverklærte sosialisten Bernie Sanders – slo henne nesten likevel.
Senator Sanders setter fortsatt agendaen. Han kjemper for det amerikanerne kaller et single-payer system for helseforsikring, noe som grovt sagt tilsvarer det offentlig finansierte helsevesenet nordmenn kjenner.
Demokratene er splittet: Noen mener at nettopp slik radikal politikk er hva partiet trenger, andre at et så drastisk brudd med tradisjonen for (delvis subsidierte) private helseforsikringer, blir for kontroversielt. Venstresiden har overtaket i prosessen til nå.
Trump kan vinne igjen
Demokratenes største utfordring er å finne ut om partiet skal nøye seg med å appellere til USAs mest progressive, samt til svarte, latinamerikanere og andre minoriteter, eller om partiet (også) må nå den misfornøyde, konservative, til dels rasistiske hvite arbeiderklassen og lavere middelklassen Trump mobiliserte i 2016.
Sistnevnte gruppe – grovt sagt demokratiske kjernevelgere før 1980 – liker ikke svarte og immigranter fra Mexico. Den liker heller ikke de liberale elitene Hillary Clinton var en typisk representant for.
Hvis Trump klarer å mobilisere det nevnte sjiktet en gang til, samtidig som han holder stillingen blant vanlige republikanere, vinner han igjen.
Demokrater klumper seg
Demografien er vanskelig for begge sider. Republikanernes problem er at de står klart sterkest blant hvite, som fortsatt er den største gruppen, men i tilbakegang. Republikaneren Mitt Romney fikk 59 prosent av hvite menns stemmer i 2012, men tapte klart for Barack Obama. Partifellen Ronald Reagan fikk 56 prosent av dem i 1980 og slo Jimmy Carter klart.
Demokratene står sterkest i de etniske gruppene som vokser. Problemet er at partiets velgere klumper seg sammen i storbyene, mens republikanerne er mye jevnere fordelt.
Trump fikk i 2016 flertall i 92 prosent av USAs drøyt 3000 counties. Valgordningen er distriktsvennlig, derfor ble Trump president. Han vant alle steder der det bor få. Clinton fikk flest stemmer totalt ved å vinne de fleste folkerike distriktene.
Demokratene har fått flere stemmer enn republikanerne ved seks av de syv siste presidentvalgene, men har vunnet bare fire av dem.
Noen gevinster nylig er bare de første stegene på det som kan bli en lang vei for demokratene.
Trenger profil og strategi
Barack Obama vant to valg, dels ved å tenne en glød blant unge, men i hans periode falt demokratene også til et historisk lavpunkt på andre fronter: Republikanerne har flertall i begge Kongressens kamre og styrer over halvparten av USAs delstater. Nå har de altså også Det hvite hus – og konservativt flertall i Høyesterett.
Noen av grunnene er nevnt, men her er det mye å pønske på for demokratene. Derfor er det også åpent hvem som blir deres neste presidentkandidat. Haugevis av navn nevnes – og nær sagt like mange ulike profiler.
Men før partiet finner kandidaten for 2020, må det finne en strategi for mellomvalgene i 2018. Disse valgene er også gode å ha fordi de tenner nye stjerner – og slukker gamle. Og de forteller hvilke strategier som kan virke.
har fått flere stemmer enn republikanerne ved seks av de syv siste presidentvalgene, men har vunnet bare fire av dem