Norge i Tyrkia-fellen
Daily Sabah – et regjeringsvennlig tyrkisk nettsted som VG siterer – melder om en norsk tekniker som brukte et bilde av den tyrkiske landfaderen Mustafa Kemal Atatürk i en digital plansje for å illustrere en fiendtlig styrke. Både Atatürk – som døde i 1938 – og president Erdogan skal ha vært med i en oversikt over NATOs fiender, skriver det tyrkiske nyhetsbyrået Andalou.
Erdogan selv følger opp med å erklære at «det ble satt opp et fiendebilde som inkluderte Tyrkias grunnleggers navn og mitt navn».
Er det innleide kontraktører som etablerer fiendebildet i en viktig NATO-øvelse på norsk jord? Da er vi ille ute.
Underlig amatørskap
De uforbeholdne unnskyldningene er en bekreftelse på at dette er i nærheten av sannheten. Og Jens Stoltenberg legger i en pressemelding skylden på «en sivil rådgiver fra Norge». Det snakkes også om en sivil kontraktør som Forsvaret har leid inn.
Det er her det skurrer: Er det virkelig slik at sivile kontraktører nærmest på egenhånd kan etablere fiendebildene i en prestisjefylt NATO-øvelse? Hvor er kvalitetssikringen? Og hvor er den stjernespekkede øvelsesledelsen?
Kan dette være en avsløring av en skandaløst dårlig vurderingsevne og organisering av en meget viktig NATO-øvelse på norsk jord – en øvelse som på NATO-hold fremholdes som selve generalprøven på neste års storøvelse?
Med andre ord: Dette er ikke akkurat en middels heimevernsøvelse. Likevel fremstår det fiendebildet som ble etablert, som det rene amatørskap. Å utpeke lederen i et NATO-land til NATOs fiende er ikke bare en tåpelig selvmotsigelse. Med tyrkiske offiserer til stede er det også fullstendig tonedøvt – både politisk og militært.
Spill for galleriet
President Erdogan er i løpet av helgen kommet med gjentatte og kraftige angrep på Norge. Det betyr ikke at vi er forpliktet til å sluke kroken hans med agn, søkke og snøre. Mye kan være spill for det hjemlige galleri. For Erdogan bruker både likt og ulikt til å etablere sitt eget fiendebilde til intern bruk i det som nå skjer i Tyrkia. Hans agenda er å styrke seg selv og sitt parti.
Derfor ligger han i en skarp ordkrig med Tysklands forbundskansler Angela Merkel. Og også derfor var han skarp i sin kritikk av de land – blant dem Norge – som ga politisk asyl til tyrkiske offiserer som hoppet av etter fjorårets kupp.
En stadig mer autoritær Recep Erdogan er i ferd med å avvikle det tyrkiske demokratiet. Han forfølger opposisjonelle og knebler kritiske medier. Det sitter løst for ham å anklage politiske motstandere for å være statens fiender og konspiratører mot landets lovlige myndigheter.
Et reddere Norge
Norge har vært prisverdig klar i sin kritikk av denne anti-demokratiske utviklingen hos en stor og viktig NATO-alliert. Det bør og må vi fortsatt være. Bekymringen nå er at denne krisen mellom Norge/ NATO og Tyrkia fører til en forsiktighetslinje fra norsk side.
Vi så det i forholdet til Kina. Og fremover kan vi se det i vår holdning til det som skjer i Tyrkia. Episoder som den på Jåttå gjøres i den tyrkiske versjonen alvorligere enn den er. Tabber som dette er jo som skapt for å blåses opp til å tjene det tyrkiske regjeringspartiets interesser. Og så blir den norske regjeringen redd for å tirre en allerede hissig NATO-alliert.
Det vil være meget alvorlig om det er dette som nå vil skje. Riktignok er det all grunn til å ta Tyrkias nasjonale stolthet på alvor. Det er like stor grunn å finne ut av hvordan et NATO-lands leder – uten at noen griper inn underveis – kan utpekes som NATO-fiende under en NATO-øvelse. Men det er ingen grunn til at dette skal få Norge til å slutte med å legge press på en NATO-alliert som systematisk bryter de demokratiske grunnprinsippene som nettopp alliansen skal forsvare.