Total krig i Napoli
Har stålkontroll
Som i sesong 2 fortelles Gomorrah mest kronologisk gjennom forskjellige rollefigurer, mens enkelte episoder tar seeren med på tur ut i ukjent land. Dette bidrar til å gjøre historien langt mer uforutsigbar enn for eksempel den litt skuffende Suburra, Netflix’ første forsøk på å få en plass rundt det italienske seriebordet.
Gomorrah har stålkontroll på sine hovedpersoner og deres vei fremover og nedover i mørket, og skrur konfliktene så tett til at det knaker i overprisede Dieseljakker, finpolerte strippestenger og 300-euros voksstøpte herrefrisyrer.
Lydbildet er melankolsk, elektroinspirert italiensk pop, og de forfalne sosialboligene Vele di Scampia er fremdeles den beste kulissen en europeisk serie har sett på 2010-tallet. Scenene der Don Pietros lik kjøres sakte forbi boligblokkene på en overdådig utsmykket bil blir så kontrastfulle og ikoniske at de skriver seg rett inn i den italienske seriekanonen.
Et av de mest interessante
Gomorrah raser av gårde, full av selvdestruksjon og selvtillit. Sesongens største utfordring er å kompensere for savnet av den overskyggende skikkelsen Don Pietro. Spesielt i forholdet til den bortskjemte, men etter hvert rutinerte sønnen Genny.
Sesong 3 mangler dette psykologiske far-sønn-aspektet, og det erstattes i første omgang ikke av den nye generasjon mafiahipstere. Med velfriserte skjegg, tynne brilleinnfatninger og pensleikede Emil Meek-frisyrer fremstår de mer som en Jan Vardøen-armé av mikrobryggere og osteluktere der de forsøker å finne sin plass i hierarkiet.
Likevel blir Gomorrah et av de mest interessante dramaene man kan følge fra strømmetjenestene i dag. De nye alliansene er overraskende, og Ciro og Genny er åpenbart klare for å ta neste steg i livene sine. Steg tvunget frem av deres handlinger i de første sesongene. Det kan bare bety én ting: det blir total krig i Napoli i vinter.
Anmeldelsen er basert på de tre første episodene av sesong 3. Stemningen var spesiell i Bærum Kulturhus torsdag kveld, da den 73 år gamle verdenskjente pianisten Maria João Pires tok ordet. Hun pleier ikke å snakke på konserter, hevdet hun. Men siden hun var i Norge, ville portugiseren gjerne dele sin takknemlighet hun følte overfor den norske nabofamilien hun ofte søkte tilflukt hos som barn, da hennes egen strevde, og som ga henne et slikt godt inntrykk av landet.
Der sto hun, liten og tilsynelatende lavmælt, og skulle spille sin siste solo recital i konsertkarrieren – i Norge. Det vil si, hun hadde med en ung kollega, Miloš Popović, som møtte norsk publikum for første gang.
Utveksling mellom generasjoner
Popović har hatt Pires som mentor i et prosjekt hun har initiert, Partitura, som skal fremme utveksling fremfor konkurranse mellom generasjoner av musikere. Også Popović sa noen få ord, om å verne om den klassiske musikken i en verden som i stadig raskere tempo vurderer verdi gjennom tall, vin-