Får klavermusikken til å flyte, skimre og svinge
ning eller tap.
– Gjennom musikken vil vi gi drypp av noe annet, sa han.
Så satte han seg ved et bord på scenen og lyttet, mens læremester Pires tok flygelet fatt. Slik vekslet de gjennom konserten, som for å minne oss om at det de spilte, gjerne ble skapt og lært videre i intime settinger. Ofte også improvisert frem, som navnet på det første stykket av Franz Schubert pekte på, en impromptu. Pires spilte den også slik, som om hun skapte den der og da, lyttende og til stede.
Mykt, med en kraft som få
I de to følgende sonatene av Wolfgang Amadeus Mozart, nummer 12 og 13, demonstrerte hun så til fingerspissene det som har gjort henne til en så elsket pianist: det utrolig følsomme anslaget, den liksom alltid uanstrengte flyten, fininnstillingene som får kompefigurene til å svinge nesten mekanisk samtidig som repetitive toner i høyre hånd alltid har retning.
I det hele tatt får hun flygelet til å synge: mykt som få, med en kraft som få.
Mange av disse kvalitetene strålte også i Popović’ spill, i et av Schuberts ettertenksomme Drei Klavierstücke (D. 946) og ikke minst i Ludwig van Beethovens Appasionata-sonate (nr. 23). Uhyre sjelden hører man en teknisk krevende Beethoven-sonate spilt så uanstrengt, der skjønnheten trum- fer den kampen som ofte dyrkes hos Beethoven.
Spilte som én pianist
Det siste store nummeret tolket så de to pianistene side om side: Schuberts inderlig lyriske og overveldende mektige Fantasi i f-moll (D940) for firhendig klaver. De spilte som én pianist, organisk bølgende helt frem til den mosemyke avrundingen med motivet som alltid minner meg om dryppende vann.
I sine idealistiske prosjekter jobber Pires for at musikken skal spille en rolle i samfunnet: hos de fattige, i møte med den økologiske krisen. Under konserten i Sandvika ble jeg sittende og fundere over disse klassikerne, som (re) produseres like vidunderlig ineffektivt i dag som for to hundre år siden, for hånd.
Om de er like selvsagte og livsviktige for kulturen som vann er for naturen, har vi også størst glede og nytte av dem også når de holdes i bevegelse som denne kvelden – når de får bruse og dryppe, flyte, synge og gi næring til levende vesener – enn om de lagres i dype magasiner.
Ekstranummeret, nålevende Gyory Kurtags korte «Hommage a Schubert», minnet dessuten om hvordan klassikerne skimrer på stadig nye måter i lyset fra nye tider.