Gysende godt om mobbing
Et mobbeoffer oppsøker hun som ødela livet hennes, 15 år etter ungdomsskolen. Det gir godt skrekkteater.
å5
Centralteatret
Regi: Maren Bjørseth og
Espen Klouman Høiner. Scenografi og kostymer:
Olav Myrtvedt.
Lysdesign: Rolf Christian Egseth. Lyddesign: Bjørn Ottar Undset. Med: Ine Marie Wilmann og Ingvild Holthe Bygdnes.
Det hele starter med en kvinne som vandrer gjennom salen. Hun går opp på scenen, tar på seg en gravid mage og ser mistenksomt ut mot publikum. Dette er Cathrine (Ingvild Holthe Bygdnes), en kjederøykende, gravid kvinne på noen-og-tredve. Hun skal møte Hanna (Ine Marie Willmann) for første gang siden ungdomsskolen.
Hanna er høyere utdannet og ser på seg selv som en det har gått godt med i livet. Men Hanna har en voksende klump i magen. Det er ingen svulst, alle røntgenbilder har friskmeldt henne. Det er en klump av gamle minner. Ting har skjedd på ungdomsskolens nedslitte toalett, som Hanna aldri kan glemme.
Men nå, 15 år etter, vil hun ikke bare konfrontere sin gamle klassevenninne. Hanna har også et jobbtilbud med seg i designervesken. Et jobbtilbud som kan bli dødelig for flere.
Skummelt godt teater
Dette er premisset for Morgan Lloyd Malcolms sosialrealistiske stykke Vepsen, som gikk på Trafalgar Studios i London for to år siden. Londonversjonen var svært annerledes enn den vi ser i Oslo. Sosialrealismen og klassekritikken er dempet. Regissørene Espen Klouman Høiner og Maren Bjørseth (førstnevnte tok over da sistnevnte fikk barn) har isteden laget et univers utenfor virkeligheten.
Lysekronen i salen blinker, det sildrer i glass, lysene over veggmaleriene går av og på som i en skrekkfilm. På bakscenen skimter vi kleshengere med gotiske kostymer. Her får stykkets iboende sosialrealisme bryne seg på teaterets utkledningslek.
Olav Myrtvedts teaterrom er altså en karakter i seg selv, som forandrer seg etter hvert som dramaet går mot stadig nye klimaks. De visuelle skiftene gir stykket flere nivåer og gjør et ganske tradisjonelt West End-drama til en ekte gysare.
Centralteatret har aldri vært så skummelt som nå.
Sympatien skifter
Hanna oppdager straks det alle som har vært på klassegjenforening vet så altfor godt. Rollene endrer seg ikke. Cathrine er kanskje kjederøykende, blakk, i et ulykkelig ekteskap og i en enda verre jobb. Men hun er stolt. Hennes enkle livsfilosofi «verden er et vondt sted» vil alltid mose Hannas klamrende krav om sympati.
For Hanna er den hun alltid har vært. Velstelt, men bitter. Smart, men trengende. I Morgan Lloyd Malcolms originaltekst skifter sympatien flere ganger. På ibsensk vis rulles det opp hva som skjedde den gangen og hva de vil gjøre mot hverandre nå.
Hanna forteller om skrekkelige ting hun er utsatt for av mobberen, men Cathrines familiehistorie er da like skrekkelig. Frikjenner det henne for det hun har gjort mot Hanna?
Avsky, makt og mobbing
Jeg synes Klouman Høiner/Bjørseths versjon er smartere enn originalteksten. De har tatt vekk ett par sympatiskifter og isteden tegnet glassklare karakterer. Ingvild Holthe Bygdnes eier scenen fra første øyeblikk. Hun er sterk nok til å håndtere de fleste situasjoner, kanskje nettopp fordi hun hverken har empati for seg selv eller sitt ufødte barn.
Å være bitter i 90 minutter er derimot en krevende maraton, men Ine Marie Wilmann får vitnesbyrdene fra den-gang-da til å leve. Kanskje fordi hun er en av Norges beste monologskuespillere. Likevel ligger min sympati paradoksalt nok hos mobberen Cathrine gjennom hele forestillingen. Er det fordi jeg, som så mange andre, føler avsky mot bitterhet og tiltrekning mot makt?
Jeg tror dette er et av stykkets grunntemaer. Når skuespillerne i siste scene kler seg opp i gotiske kostymer, nærmest som Bloody Mary og Elisabeth den første, viser de at makt og avsky er to tidløse størrelser.
Samtidig beviser de at Vepsen er en av høstens aller beste forestillinger.