Forbildene mine trakasserte hele tiden

Da jeg som ung og uerfaren instruktør entret noen av landets største produksjonsselskaper og teatre, var jeg sikker på at det var sånn det skulle vaere. Som manusforfatter og regissør har man ofte møter, mange møter, og ofte på upassende steder som barer og lugubre kafeer i bakgater på Grünerløkka. Hvorfor? Fordi sjefene, produsentene, ikke vil bli sett. Et spørsmål jeg ofte stilte meg selv, var hvorfor vi aldri hadde pitchemøter på kontoret. Dirty talk gjøres jo ikke der.

Seksuell trakassering var noe jeg var veldig redd for. Ikke at jeg selv skulle bli utsatt for det, men at jeg skulle finne på å utføre det. Forbildene mine så ut til å gjøre det hele tiden. Kommentarer som «jeg skal øye-pule deg» og «hun smaker nok godt», var helt vanlig om kvinnelige skuespillere. «Hvis ikke du får til neste tagning, så gidder jeg ikke å ligge med deg etter opptak …» er en klassisk kommentar.

Skuespillere er redde for å miste jobben, og det er vår plikt å sørge for at alle, helt ned til assistenter, føler seg trygge. Selv har jeg sittet med på en audition hvor regissøren har bedt en kjent kvinnelig skuespiller om å vise puppene – fordi det var «viktig» for historien. Jeg har sittet i en redaksjon hvor showrunneren har kastet ut en kvinnelig forfatter fordi «utseendet hennes ikke kunne forsvare hennes dårlige storylines». Forhåpentligvis vil mediekjøret bidra til en endring.