Forbrytelse og straff
riktig film å stille det etter. For hvor går grensen mellom det som skal forstås, og det som bare skal tas inn av systemet vårt og sveve rundt der inne? Og skjønner egentlig filmskaperne selv alltid hva slags effekt de oppnår gjennom valgene sine?
Kidman byr på seg selv
Dette er en film som beveger seg i det tiltrekkende landskapet mellom realisme og overnaturlighet. I likhet med Joachim Triers Thelma, for eksempel, eller Tomas Alfredsons La den rette komme inn. Alt fremstilles og spilles strengt realistisk, kjølig og direkte og føyer seg på den måten inn i rekken av Giorgos Lanthimos’ tidligere filmer. Sammen med sin faste manuspartner Efthymis Filipou fortsetter han her sin kavalkade av forstyrrende, underlige og godt spilte filmer.
Lanthimos nøt umiddelbar stjernestatus etter Dogtooth i 2009. Og etter The Lobster (2015) har han oppnådd et kunstnerisk nivå som antagelig gjør at de aller beste vil jobbe med ham hvis de blir spurt. Og det blir de. Som i The Lobster har Colin Farrell hovedrollen. Han spiller hjertekirurgen Steven, som har lagt alkoholproblemer bak seg og lever i et stabilt familieliv med Anna (Nicole Kidman) og deres to barn, Bob og Kim. Kidman byr på seg selv og skaper en karakter som er gåtefull og grenseløs.
Uforutsigbar
Det Lanthimos er så god på, er å skape uro med tilsynelatende små hjelpemidler samtidig som han egentlig befinner seg i et komplekst bibelsk etikklandskap. Måten Steven og Anna snakker og oppfører seg på, skaper en frakoblethet som undergraver følelser og normale reaksjonsmønstre.
Resultatet er en type uforutsigbarhet som er mangelvare i dagens kinotilbud. Hele familien har allerede i utgangspunktet vagt svekkede sjelsevner. Og så smeller det. I form av tenåringen Martin, spilt av Barry Keoghan, som er filmens klart beste skuespiller. Rett og slett et funn. I Dunkirk spiller han unggutten som blir skadet i hodet på trebåten. Martin har mistet faren sin og har en høne å plukke med Steven. Men måten det gjøres på, er høyst original. Og Keoghan er i stand til å levere en rolle som er skjør, rar og dypt aggressiv på samme tid.
Kompromissløs
Ideen er nokså ekstrem. Men det har Lanthimos’ tidligere ideer også vaert. Men der The Lobster til dels var morsom, opererer Lanthimos her i et intenst mørke. Dette understrekes av lydbildet som til dels er vanvittig påfallende og temmelig forstyrrende. Det består av intense lyder som ikke umiddelbart ligner på noe gjenkjennbart. Så kan det plutselig vaere kraftige korpartier. Samtidig er bildene som oftest lyse og trygge.
Resultatet er urovekkende kompromissløst og skaper en tilbakeholdt, grøsserlignende stemning som føles skarp og moderne.
Men skjønte jeg egentlig slutten? Hvem vet. Kanskje kommer den etter hvert. Eller aldri. Uansett er filmen bra.
Kongen av ekstreme ideer er tilbake.