Norske kommuner har betalt naer 1 milliard til et av landets største helsevikarbyråer. Millioner gikk videre til lavskattland og skatteparadis.
Før sommeren 2015 er Hobøl kommune i Østfold i en presset situasjon. De ansatte ved kommunens sykehjem skal ha ferie. For de 29 beboere på Hobøl bo- og behandlingssenter trengs det hjelp, en hjelp som er krevende å skaffe på et lite sted.
Liv Høgås Steen, sykehjemmets leder, opplever at hun ikke har noe annet valg enn å bruke et bemanningsbyrå og betale hva det koster.
Dette året har Hobøl kommune avtale med en av de største leverandørene i Norge: Orange Helse.
Orange Helse har hatt stor suksess i Norge de siste ti årene. Nesten halvparten av alle kommunene har hatt avtale med selskapet om levering av helsevikarer og andre tjenester.
Samtidig har eierne bygget opp et nett av selskaper med virksomhet utenfor Norge, inkludert lavskattlandet Litauen.
Deler av Orange-systemet dukker opp blant skipsmeglere og advokater i dokumentlekkasjen som har fått navnet Paradise Papers.
Orange knyttes til et postboksselskap i skatteparadiset Malta.
Å bruke lavskattland og skatteparadiser kan vaere både lovlig og lønnsomt. Men hvorfor strekker selskapsstrukturen rundt en av Norges største private helsevikarleverandører seg til Malta?
For å finne svar må vi starte i 2005. Den nye, rødgrønne regjeringen lover dette året 10.000 flere ansatte i eldreomsorgen. Men i en oljesmurt økonomi er det krevende å finne tusenvis av mennesker som ønsker å pleie eldre.
Det er kommunen som skal sørge for nødvendige helseog omsorgstjenester der du bor. Før ble dette levert av kommunene selv. De fikk inn skattepenger, ansatte folk og betalte ut lønn.
I dag kan kommunene velge å inngå avtaler med andre som tilbyr samme tjenester. Det har åpnet for private aktører. Et av mange selskaper i dette markedet, er Orange Helse.
Kontroversiell virksomhet
Da Orange Helse ble etablert sommeren 2007, var planen å levere vikarer til helse- og omsorgssektoren i Hordaland.
Virksomheten vokste seg imidlertid raskt ut over fylkesgrensene og har de siste ti årene omsatt for over én milliard kroner.
– Det var så enkelt som at vi dekket en etterspørsel som var veldig stor, sier Nils Kristian Paulsen (50), gründeren bak Orange, til Aftenposten i dag.
Selskapets virksomhet har vaert kontroversiell. Orangevikarene som har jobbet i norske kommuner og på norske sykehus, er hovedsakelig hentet fra Øst-Europa.
Norske fagforeninger har flere ganger advart mot det de mener er dårlige arbeidsforhold og stilt spørsmål ved vikarenes lønn.
Etter at en revisjon avdekket flere brudd på arbeidsmiljøloven, sa norske helseforetak i fjor opp en avtale om levering av vikarer til sykehus. Oslo kommune fulgte etter og sa opp sin kontrakt med selskapet om levering av hjemmetjenester.
En granskning i Bergen kommune avdekket en rekke brudd på arbeidsmiljøloven.
– Å drive privat innen helsetjenester er de siste årene naermest blitt politisk ukorrekt. Det er ikke noe vi kan styre, men vi synes selvfølgelig det er trist, sier Orange-sjefen.
Paulsen mener selskapet ikke har fått en saklig og objektiv behandling i de omtalte rapportene og hevder det har vaert rundt 50 andre rapporter uten vesentlige avvik eller feil.
En etter en har kommuner gått vekk fra selskapet. Mange begrunner det overfor Aftenposten med manglende språkkunnskaper og kompetanse hos vikarene.
Samtidig har selskapet sikret seg nye avtaler i 2017. Orange Helse var i årene 2014 til 2016 den leverandøren av helsevikarer som norske kommuner betalte mest til, foran mer kjente byråer som Adecco og Manpower, ifølge Kommunal Rapports leverandørdatabase. Selskapet påpeker imidlertid at det er feilkilder der og omtaler seg selv som én av de største.
201 kommuner og seks helseforetak har hatt avtale med selskapet, viser en kartlegging Aftenposten har gjort.
Flere innkjøpskontorer forteller at Orange Helse ofte har vunnet anbudsrunder fordi de har hatt de laveste prisene.
Vikarbyrået har tilbudt det som har fremstått som attraktive avtaler for kommuner med anstrengt økonomi. Det har sikret selskapet kontrakter og rammeavtaler med store og små kommuner landet rundt.
– Ved å hente arbeidskraft fra Øst-Europa klarte de å levere helsepersonell i en tid der det var svaert stor etterspørsel.
De baserte seg ikke på lokal arbeidskraft, slik som mange andre leverandører på den tiden, sier innkjøpssjef Birgitte Gullestad i Bergen kommune.
Orange Helse har hovedkontor nettopp i Bergen, og kommunen har vaert selskapets største offentlige kunde i Norge. Av omsetningen på 1,1 milliarder kroner de siste ti årene har minst 928 millioner kroner kommet fra norske kommuner, viser tall Aftenposten har hentet inn.
Naermere en halv milliard kroner har gått videre til et Orange-selskap i Litauen, der vikarene har vaert ansatt på litauiske arbeidskontrakter.
Over 1200 helsevikarer
– Oi, dette var jeg ikke klar over.
Liv Høgås Steen, enhetsleder ved Hobøl bo- og behandlingssenter, kikker ned på oversikten over Orange-strukturen som ligger på bordet foran henne.
Aftenposten har kartlagt selskapene i og rundt Orangesystemet og pengestrømmene som har gått mellom disse de siste ti årene.
I dag kan vi avsløre hvordan Orange, som har levert 1200 vikarer til norske kommuner, har organisert seg i lavskattland og hatt transaksjoner gjennom et skatteparadis.
Orange-strukturen består av en rekke selskaper i flere land som kjøper og selger tjenester av hverandre. Pengene flyttes gjennom konsernbidrag, utbytter og interne lån.
Førsteamanuensis Eivind Furuseth ved Institutt for rettsvitenskap og styring på BI har sett på Aftenpostens kartlegging av Orange-strukturen.
Han er tidligere skatteadvokat i konsulentgiganten KPMG og har vaert medforfatter av bøker om internasjonal og norsk skatterett.
– Strukturen virker veldig komplisert. Det er mange selskaper og transaksjoner hit og dit, sier han.
Han påpeker at mange transaksjoner på tvers av landegrensene kan gjøre det vanskelig for lokale skattemyndigheter å få oversikt og kontrollere i hvilken grad de er gjennomført riktig skattemessig.
– Jo mer kompleks selskapsstrukturen er, desto lettere er det å gjemme unna informasjon, sier Furuseth.
Nils Kristian Paulsen, daglig leder i Orange Group, sier han aldri har sett på selskapsstrukturen som komplisert og fremhever at de alltid har vaert åpne for spørsmål og tydeliggjøring når kundene har etterspurt det.
Professor Jan Frich påpeker at det er et saerlig krav til det offentlige om å påse at aktører man kjøper tjenester fra, driver på en ryddig måte. Han er avdelingsleder for helseledelse og helseøkonomi ved Institutt for helse og samfunn på Det medisinske fakultet ved UiO.
Men hvilken mulighet har kommunene til å sørge for at alt går riktig for seg når leverandøren er organisert gjennom en rekke selskaper i flere land?
Egne lønnstrekk
I Norge har kommuner og helseforetak betalt 334 kroner i snitt til Orange Helse for hver ordinaere arbeidstime vikarene har jobbet, viser Aftenpostens kartlegging.
De fleste Orange-vikarene som har hjulpet eldre i norske kommuner, var inntil i fjor ansatt i det litauiske selskapet Orange Group Baltic. Vikarene er blitt leid inn til Norge gjennom Orange Helse AS, som inntil i fjor var Orange Group Baltics søsterselskap.
De litauiske helsevikarene er i Norge på en rotasjonsordning med to uker fri mellom fire ukers arbeidsperioder. De har hatt en lønnsordning som skiller seg fra det norske lønnsmottagere er vant til.
Orange Helse sier at de har betalt vikarene sine tilsvarende tarifflønn. Deretter er de litauiske helsearbeiderne trukket skatt til Norge av sin lønn.
Men de ansatte i Litauen trekkes også for losji, for språkundervisning fra selskapets egen språkskole og for reiseutgifter. Noen trekkes for opplaering de første 200 arbeidstimene.
Etter alle trekkene har enkelte ansatte fått utbetalt ned mot 88 kroner pr. time, viser arbeidskontrakter og lønnsutbetalinger Aftenposten har sett.
Vaiva Ragiene jobbet som sykepleier for Orange Helse i 2012 og 2013. Hun bodde blant annet i et hus i Åsane i Bergen.
Eneboligen var gjort om til hybelhus med 13 soverom. Vikarene i huset delte et bad og et kjøkken.
Hun sier til Aftenposten at hun ikke vet hvor mye de ulike lønnstrekkene utgjorde. På lønnsslippen sto det bare hva hun hadde fått utbetalt.
Kristin Alsos, forskningsleder ved forskningsstiftelsen Fafo, sier kommunene har plikt til å stille krav om at selskapene skal betale lønn etter norsk nivå.
– Når lønnsslippene ikke viser bruttolønn og hvordan nettolønn er beregnet, er det umulig for kommunene å kontrollere om dette faktisk er tilfelle, sier hun.
Orange-gründer Nils Kristian Paulsen sier ingen har fått utbetalt mindre enn 88 kroner pr. time.
– Hvorfor har ikke lønnstrekkene fremkommet på lønnsslippen?
– I etterpåklokskapens lys skulle jeg gjerne hatt med alle lønnstrekkene fra dag én. På denne måten kunne misforståelser vaert unngått, sier Paulsen.
Han mener det ikke er uvanlig at det bare er nettolønn som fremgår dersom det er inngått nettolønnsavtale med en ansatt. Alle trekk har skjedd i henhold til lovverk og inngåtte avtaler, presiserer han.
Solgte språkopplaering
Oranges ledelse anslår at losji- og reisetrekkene utgjorde 6000–7000 kroner i måneden for dem som jobbet i Bergen. Lønnstrekkordningen er nå avsluttet for vikarene.
Huset Vaiva Ragiene bodde i, var på dette tidspunktet eid av Nils Kristian Paulsens personlige investeringsselskap Desmet Invest.
Ragienes trekk for losji i hybelhuset gikk til hennes arbeidsgiver. Orange-systemet betalte så husleie til Paulsens personlige investeringsselskap Desmet Invest.
Paulsen sier det ikke har vaert et «fortjenesteelement i dette for Oranges del». I 2015 tok han ut 1,5 millioner kroner i utbytte fra Desmet Invest. Da sto leieinntekter fra Orange for 80 prosent av omsetningen i selskapet.
Orange-vikarer er blitt trukket i lønn for å laere norsk på Scandinavian Language School, som har samme eiere som selskapet de har vaert ansatt i.
Skolen har siden 2012 solgt språkkurs for 23 millioner kroner. Dette har gitt et overskudd før skatt på 2,7 millioner kroner.
Beskjedent overskudd i Norge
Det norske selskapet Orange Helse AS har hatt 1,1 milliarder kroner i inntekter siden 2007. Nesten alt kommer fra kommuner og statlige helseforetak i Norge.
Selskapet i Norge har hatt store kostnader og dermed svaert små overskudd. Etter at regninger og renter er betalt, sitter selskapet igjen med bare 3,4 prosent av inntektene gjennom tiårsperioden. Dette kalles resultatmarginen.
Av det beskjedne overskuddet beregnes skatten, som over ti år summerer seg til 14 millioner kroner i Norge.
– Det er en liten del av overskuddet som kommer til beskatning i Norge, det må man kunne si, sier førsteamanuensis Eivind Furuseth.
Orange-gründer Paulsen er ikke enig i at skattebelastningen fremstår som lav og sier han sliter med å se hvor den unormalt lave skatten skal vaere.
Han påpeker også at det norske selskapet Orange Helse AS har hatt store kostnader, noe som har bidratt til at det skattbare overskuddet har vaert lavt.
– Skatten reflekterer jo stort sett marginen man har, sier bergenseren og avviser at skatteplanlegging har vaert hans hensikt.
– Skatt er blitt betalt i henhold til norsk lov, sier han. Orange Helses største kostnad går til det litauiske søsterselskapet i det samme Orange-systemet. Det litauiske selskapet har mottatt naermere en halv milliard kroner fra Norge i betaling for vikarene.
Dette Orange-selskapet sitter igjen med et overskudd på 10,1 prosent av inntektene. Her er marginen altså nesten tre ganger så god som i det norske søsterselskapet.
Dette bidrar til å redusere skatteregningen for Orangesystemet. Årsaken er at Litauen har hatt naer halvparten av skattesatsen i Norge. Norske myndigheter definerer Litauen som et lavskattland.
Det litauiske selskapet har betalt rundt 30 millioner kroner i utbytte. Dette har gått til flere eierselskaper i og rundt Orange-systemet. Den største mottageren har vaert Orange Group AS i Norge.
Førsteamanuensis Eivind Furuseth påpeker at det må vaere lov å legge inntektene til et sted der det er lav skatt, så lenge vi ikke har felles skatteregler og skattesatser i verden.
– Fra et etisk ståsted kan man si at det er uheldig at pengene ikke kommer til beskatning i Norge, men det er fullt innenfor lovens rammer, sier han.
Frederik Zimmer, professor emeritus ved institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo, sier det ikke er oppsiktsvekkende at et norsk aksjeselskap kjøper vikartjenester fra et selskap i samme konsern, hjemmehørende i et annet land.
– Det er heller ikke noe oppsiktsvekkende ved at selskapet i Litauen deler ut aksjeutbytte til sitt norske morselskap, sier han.
Tidligere seniorskattejurist Gregar Berg-Rolness, som har fungert som fylkesskattesjef i Vestfold, skrevet bok om skatteparadiser og selskapsskatt og er fagrådgiver for Tax Justice Network Norge, oppsummerer Orange-systemets pengestrøm fra Norge til Litauen på denne måten:
– Det er en åpenbar skattemessig fordel. Om selskapet kun hadde hatt virksomhet og ansatte i Norge, ville de betalt mer i skatt på overskuddet, ettersom Norge har høyere selskapsskatt enn Litauen.
Nils Kristian Paulsen har siden 2009 kontrollert Orangestrukturen gjennom eierinteresser i investeringsselskaper i Norge og utlandet.
Han sier han investerte i underkant av en million kroner i oppstarten av Orange. I fjor hadde han en ligningsformue på 129 millioner kroner.
– Hvor mye tror du at du har sittet igjen med?
– Jeg kan ikke på stående fot si hvor mye jeg har tjent på dette, sier han.
Paulsen understreker at økningen i ligningsformuen etter 2014 er knyttet til alt annet enn Orange, og at endring i formuesbeskatning av naeringseiendommer og verdivurderingen av disse er en viktig årsak til økningen.
I 2014 var ligningsformuen 34,6 millioner kroner. Da hadde den økt fra 440.000 kroner i 2007.
Kjøpte via skatteparadis
I 2009, samme år som norske kommuner kjøper 300.000 vikartimer fra Orange Helse, blir postboksselskapet Solutio Holding opprettet på Malta.
To dager etter opprettelsen sikrer Malta-selskapet seg 76 prosent av det litauiske Orange-selskapet for 76.000 kroner. Det vil si at de østeuropeiske helsevikarene som jobbet i norske kommuner på dette tidspunktet, var ansatt i et selskap eid via skatteparadiset Malta.
Det er også derfor eieren av Norges ledende leverandør av helsevikarer dukker opp i dokumentlekkasjen Paradise Papers, som Aftenposten har tilgang til.
Bak selskapet på Malta sto Orange-gründer Nils Kristian Paulsen. Han kontrollerte også selskapet som solgte Litauen-bedriften til Malta.
Med andre ord har han kjøpt og solgt en viktig del av Orange-driften til seg selv.
Orange-gründer Nils Kristian Paulsen sier han ikke har noe godt svar på om selskapet i Litauen, med sine 26 millioner i omsetning og 94 ansatte, faktisk var verdt 76.000 kroner da det ble solgt til Malta i 2009.
– Jeg visste selvfølgelig at vi gjorde dette og signerte papirer, men jeg kan ikke erindre at jeg gjorde noen refleksjoner rundt prisen, som var sett på som en intern transaksjon, sier han.
– Det er en feilprising, og det er ikke lov. Selv om man ikke har en markedspris internt i konsernet, skal man prøve å beregne det, sier førsteamanuensis Eivind Furuseth.
Året etter ble selskapet solgt igjen. Også denne gangen til et selskap i Orange-strukturen, men til en helt annen pris.
Etter salget sitter selskapet på Malta igjen med en gevinst på 4,1 millioner kroner, som utbetales som utbytte til et selskap Orange-sjefen kontrollerer i Norge.
– Konsekvensen av dette er at Malta-selskapet får en stor gevinst som er tilbakeført skattefritt til Norge, sier Gregar Berg-Rolness.
Aftenposten har spurt Paulsen hvorfor Orange Group Baltic ble kjøpt og solgt via skatteparadiset Malta. Han svarer:
– Bakgrunnen for det er enkel. Jeg hadde en ansatt som anbefalte dette og hadde selv ingen sterke meninger om det. Pengene ville ende opp i de to norske holdingselskapene vi hadde, uansett.
– Hva var det du skulle gjøre på Malta?
– Vi hadde en god idé om en videre ekspansjon av Orange i Europa, men grunnet endrede forutsetninger ble dette ikke noe av, sier Paulsen.
Orange-sjefen avviser også at løsningen ved å selge via Malta ga noen skattemessig fordel og viser til at utbyttet fra salget uansett ble tatt hjem skattefritt på lovlig måte via den såkalte fritaksmetoden.
Postboksselskap i England
Orange-strukturen har også inkludert et annet postboksselskap enn det på Malta.
I mange år kontrollerte Nils Kristian Paulsen sin del av strukturen gjennom den norske filialen av et postboksselskap utenfor London.
Bergenseren forklarer at han fikk råd om at denne løsningen var fornuftig. Han viser til at mange andre gjorde det samme.
I et slikt selskap var det ikke noe krav om revisor, og Paulsen peker på at det var lavere krav til egenkapital. Det ble likevel skutt inn én million kroner i aksjekapital i selskapet, viser det britiske regnskapet.
I 2011 og 2012 mottar den norske filialen over ni millio-
ner kroner i utbytte fra Orange Group AS.
En stor del av utbyttet lånes i 2011 ut til postboksselskapet på Malta. I 2012 forsvant pengene fra Malta-regnskapet. I 2013 betales en tilsvarende sum tilbake til Paulsens norske investeringsselskap.
– Hva skulle lånet brukes til?
– Jeg hadde en god idé, men ønsker ikke å kommentere hva den var. Det hadde ingenting med Orange å gjøre, sier Paulsen.
Han kaller opprettelsen av Malta-selskapet «en lite gjennomtenkt avgjørelse», som han angrer på i dag.
Han skal ha solgt det i 2013, men står fremdeles oppført som aksjonaer og styremedlem i selskapsregisteret på Malta.
Postboksselskapet i England ble i 2013 fusjonert inn i Paulsens norske investeringsselskap.
– Sliter med å få tak i folk
I Hobøl tror enhetsleder Liv Høgås Steen at kommunene kommer til å se flere selskapsstrukturer som Oranges.
– De som bare driver et mindre, vanlig norsk AS, kan ikke klare å konkurrere med slike strukturer. Samtidig er etterspørselen fremdeles stor. Vi sliter med å få tak i folk i dag, og det kommer ikke til å bli lettere i fremtiden.
Hun påpeker at det er vanskelig for dem å undersøke om alt går riktig for seg i bruken av leverandører som har komplekse strukturer.
– Vi klarer ikke å følge alle disse forgreningene og har ikke kompetanse til å kartlegge og se på hvordan slike strukturer er bygget opp, sier hun.
Det var også konklusjonen da revisjonsselskapet Deloitte undersøkte Bergen kommunes oppfølging og kontroll av tjenester fra private leverandører innen helse og omsorg i 2014.
Deloitte fant ikke kritikkverdige forhold hos Orange Helse, men mente at Norges nest største by ikke hadde tilstrekkelig kontroll med, eller kompetanse til å følge opp, vikarbyråene.
I ettertid startet kommunen en egen granskning av Orange.
– Vi anså det som en risiko at de hentet arbeidskraft fra Øst-Europa. Vi så at det var en del forhold der som vi ønsket å undersøke. Det var dessuten vanskelig å se hvordan strukturen i selskapet fungerte, sier rådgiver Juni Skjold Lexau i Bergen kommune.
– Fikk dere svar på det dere lurte på?
– Det er fremdeles noen ubesvarte spørsmål. På den ene siden var Orange veldig samarbeidsvillige og la frem dokumentasjon på det vi etterspurte. Men dette er jo et dynamisk konsern som endrer seg og ofte oppretter nye selskaper og underavdelinger, sier Lexau.
Bergen kommune kjøpte tjenester fra Orange for 440 millioner kroner før kontrakten utløp i fjor. Den ble ikke fornyet.
– Naermest ugjennomtrengelig
Kristina Maria Persson, samfunnsøkonom ved Oslo Economics, omtaler Orange-strukturen som «svaert kompleks» og et eksempel på strukturer som er utfordrende for skattemyndigheter å ettergå.
– Det virker urimelig å forvente at offentlige innkjøpere skal kunne overvåke selskaper i slike komplekse strukturer, sier hun.
At det offentlige har brukt minst 928 millioner kroner der pengene går inn i en struktur som den Orange-gruppen har hatt, kommenterer Jan Frich, professor ved Universitetet i Oslo, slik:
– Selskapsstrukturen fremstår som naermest ugjennomtrengelig komplisert, og den synes for meg å vaere rigget til for å maksimere profitt hos eier, som for øvrig opptrer i ulike roller, sier han.
Orange-sjef Nils Kristian Paulsen sier han ikke kjenner seg igjen i det bildet.
– Skatteplanlegging har aldri styrt mine valg og investeringer. Hva professor Frich synes, får stå for hans egen regning, sier han.
Han viser til at Malta-selskapet ble solgt i 2013, og at alle midler i selskapet ble hentet til Norge.
– Både aksjegevinster og utbytte som hadde tilfalt det norske selskapet, ville ha vaert omfattet av fritaksmetoden, slik at det ikke ville ha vaert noen betalbar skatt i Norge før aksjonaerene personlig tok ut utbytte, sier han.
– En enorm gråsone
Det er i utgangspunktet fullt lovlig, og ganske vanlig, å organisere en virksomhet i konsernstrukturer slik at det er vanskelig for utenforstående å kartlegge eller forstå.
– Selv om det er vanlig, kan det vaere problematisk at det slik legges til rette for mye som ikke blir oppdaget. Vi har ikke noe aksjeselskapstilsyn, slik vi har et finanstilsyn. Det er en enorm gråsone fra det vanlige og lovlige til det ulovlige, sier Beate Sjåfjell, professor ved Institutt for privatrett på Det juridiske fakultet ved UiO.
Hun mener at handlingsrommet for lovlig skatteplanlegging er stort.
– Vi risikerer at deler av naeringslivet organiserer seg slik at det undergraver hele grunnlaget for velferdssamfunnet. Derfor handler dette også om selskapenes samfunnsansvar, sier Sjåfjell.
Kollega og stipendiat Linn Anker-Sørensen sier at handlingsrommet er formidabelt fordi grensen mellom skattetilpassing og skatteunndragelse er vag.
Hun kaller det en gråsone og sier hennes inntrykk er at det er vanlig å inkludere flere typer selskaper i en konsernstruktur, herunder serviceselskaper og tomme holdingselskaper.
– Det er ikke slik at du behøver å vaere Apple eller Google, eller drive i stor skala, for å etablere en struktur som vil oppfattes som relativt komplisert, sier hun.
Anker-Sørensen sier økt grad av grenseoverskridende aktivitet med flere tilretteleggere gjør det vanskelig for dem som skal inngå avtaler, å få oversikt.
– Man blir kanskje bare presentert for en del av en struktur, ikke helheten, sier hun.
Annette Alstadsaeter er professor ved universitetet NMBU og leder Skatteforsk, senter for skatte- og adferdsforskning.
Hun understreker at hun uttaler seg på generelt grunnlag, men peker på anbudsreglene i offentlig sektor som en faktor som kan bidra til at det blir skapt kompliserte selskapsstrukturer der det er krevende å følge pengene.
– I anbudskonkurransene er det fokus på pris, og marginene er ofte små for dem som vinner. Ved bruk av kompliserte selskapsstrukturer og lovlige og ulovlige smutthull kan selskaper vinne kontrakter på lav pris og eierne sitte igjen med reelt overskudd, selv om det formelt sett ikke er noe skattbart overskudd i Norge. Dette er konkurransevridende, sier hun.
Fungerte ikke
Vikarene som kommer til Hobøl kommune for å hjelpe til sommeren 2015, får bare bli en uke før de får beskjed om at de ikke kan brukes.
De kan ikke norsk og mangler kunnskap om det norske helsesystemet, mener sykehjemmets ledelse. De ser det ikke som forsvarlig å sette dem i situasjoner med ansvar for 29 pasienter.
Kommunen er avhengig av at helsearbeiderne er trygge i rollen, kan kommunisere med legevakten, beskrive sykdomstegn, stille relevante medisinske spørsmål og at de kjenner medisinene.
– I tillegg må de kunne snakke med pasienter og pårørende. Her fungerte ikke dette i det hele tatt, sier Liv Høgås Steen.
Det ender med at Hobøl må betale mye overtid til andre ansatte for at det skal gå rundt den sommeren.
– Det er synd at lederen på sykehjemmet har opplevd det på denne måten. Vi har hatt en lang og god relasjon med Hobøl kommune som har benyttet seg av flere av våre dyktige vikarer i en toårsperiode, sier Orange-sjef Nils Kristian Paulsen.
Nytt navn og nye selskaper
Paulsen sier de har sterkt fokus på kvalitetssikring av språk og kompetanse.
– Vi er bevisst på at vi jobber med og for mennesker – ingen er like. Forventningsavklaring i forkant er viktig, og dersom en kunde er misfornøyd, prøver vi å finne gode løsninger. Vi har mange dyktige ansatte som hver dag gjør en god jobb i kommunene. Dette får vi jevnlig gode tilbakemeldinger på, sier han.
Rundt 30 kommuner kjøper vikartjenester fra Orange i dag. I 2016 og 2017 er Orange omorganisert igjen. Flere selskaper har fått nytt navn, og de siste ansatte er på papiret flyttet fra Litauen til Norge.
Orange Helse heter nå Sydvest Prosjekt, og det er nesten ingen aktivitet i selskapet.
– Vi så et behov for å rendyrke de forskjellige tjenesteområdene, ettersom de ofte styres av ulike lovverk og ulik arbeidsmetodikk. Derfor er Orange Helse nå delt opp i flere selskaper, sier Nils Kristian Paulsen.